2016 har vært en helt fantastisk sesong for meg. Jeg vil starte med å sende en stor takk til mine kjære sponsorer som har hatt troen på en sta liten Finnmarking med store drømmer. Det har betydd utrolig masse for meg og satsingen min. Uten dere hadde jeg ikke hatt mulighet til å gjennomføre alle konkurransene, hatt råd til alle reisene og utstyret.
Tusen millioner takkFullRulle, Frikant, Statnett, Byggmakker Østlyngen, Bossekop Tannklinikk, Eltele, Eirik Hoaas AS, Kontor og Grafisk, Foher Multisport, SolRX og GripGrab.
Videre vil jeg sende en stor takk til alle som har fulgt meg og har kommet med bidrag på reisen, både venner, familie, kjæresten, kjente og ukjente. Støtten deres har betydd utrolig masse for meg og bidratt mer enn dere aner. Tusen takk til Trond Reginiussen som lapper meg sammen når det trengs. Takk til GetRobust og treneren min Lise som er minst like gira som meg når jeg finner på nye sprell, men som også holder meg i tøylene når jeg blir for ivrig.
Jeg er evig takknemlig, dette hadde ikke gått uten alle sine bidrag.
Jeg ser allerede fram til sesongen 2017. Jeg har et drøm om å klare å kvalifisere meg til Ironman verdens mesterskap på Hawaii i løpet av noen år. Men for at jeg skal kunne fortsette å utvikle meg som utøver er jeg avhengig av å få sponsorer for neste sesong. Kunne du tenke deg å være en del av Team Hoaas for sesongen 2017? Eller vet du om noen som kanskje kunne tenke seg det?
Her er mine tidligere resultater og plan for sesongen 2017:
Konkurranser 2014/2015:
Hove tri 2014: 10. plass (age group)
Ironman Haugesund 2014: 12. plass (age group)
Trollveggen tri 2014: 15. plass (age group)
Ironman Århus 2015: 3. plass (age group)
Konkurranser 2016:
Viking Challenge 8. plass (elite)
Ironman Haugesund 70,3 2. plass (age group)
Norwegian championship in long distance triathlon 7. plass (elite)
Norseman 9. plass (alle damer) – 69. plass (overall)
Ironman WC 70,3 Sunshine Coast 64. plass (age group)
Vannet er målt til 20,5 grader søndags morgen. Med så varme forhold er våtdrakt valgfritt. Jeg velger å svømme med drakt siden det er det jeg har trent på. Himmelen er skyfri og sola varmer godt. Våtdrakten blir så steikende heit at jeg er nødt til å plaske litt i sjøen før vi får beskjed om å svømme fram til startlinjen. Vi er det siste gruppen som starter ut. Bølgene spruter lett inn mot land, starten går!
(Smør blid før start og klar til å komme i gang, som vanlig).
Jeg finner raskt flyten på svømmingen og glemmer helt å se etter hai. Bare minutter etter startskuddet holder sporingsbrikken min på å løsne fra foten. Jeg må stoppe opp noen sekunder for å feste den på nytt. Bare på de få sekundene svømmer det en flokk forbi meg. “Heller det enn å måtte stoppe på land for å få fikset en helt ny brikke” tenker jeg og finner kjapt tilbake til flyten. Det kjennes ut som at jeg glir godt i vannet. Jeg plasker forbi noen med en annen farge på badehetten, de har startet i puljene før oss og tenker derfor at jeg kanskje svømmer bra. Det er en håpløs oppgave å få full oversikt over de andre baderne ute i vannet. Når jeg kommer til land ser jeg at jeg har brukt lengre tid enn planlagt. Jeg omstiller meg raskt å prøver å være effektiv i skiftesonen (T1). Det er et lite stykke å løpe fra stranden opp til T1. Hele kroppen min fylles opp med syre mens jeg løper opp, jeg kaster etter pusten og river av meg våtdrakten.
Etter bare noen små minutter på sykkel kommer det noen korte klatringer. Pulsen flakser i været og jeg blir tatt igjen i oppoverbakkene. Jeg prøver å konsentrere meg om å roe ned reka for å få pusten tilbake, men sliter litt med å holde hodet kaldt og kjøre mitt eget løp.
(Opp å jobbe når det kommer atter en liten bakke på sykkeltraseen).
Endelig kommer vi ut på motorveien. Jeg har fin frekvens på pedalene og god fart på hjulene. Beina kjennes veldig bra ut til tross for at pulsen er litt høy. Jeg velger å holde tempoet i håp om at det skal holde. “Kjør hardt. Du tåler det!” hadde bror sagt til meg like før start. I dag er dagen til å sjanse. Jeg kjenner meg sterk.
Jeg titter ned på klokka jevnlig for å passe på at jeg fyller på med nok energi per time. Henter inn rygg etter rygg samtidig som selvtillitten vokser. Det er ingen som sykler forbi meg. Det er spektakulært og for en gangs skyld ikke bli syklet forbi av så mange. Det har selvsagt noe å si at vi var den siste gruppen som startet ut, men jeg prøver å nyte øyeblikket her og nå og setter pris på de små gevinstene gjennom hele løpet. Jeg tar igjen både eldre kvinner og menn som har startet i puljene før meg. Jeg smiler til alle som heier på oss mens jeg leker meg videre. Etter 1 time på sykkelen kjenner jeg at jeg begynner å bli veldig sliten. Jeg presser i meg en koffein gel for å klare å holde trykket oppe.
Etter mange krappe vendinger, et tempo som ikke ville vært forsvarlig selv på en rolig langtur og en ivrig motvind tar endelig motorveien slutt. Jeg vet at framfor meg har jeg en tilsynelatende uskyldig bakke med tosifret stigningstall. Her kommer syra til å tyte ut av både nese og ører, for at jeg i det hele tatt skal komme meg framover. I bakken sykler jeg forbi flere som har valgt å gå av sykkelen og trille opp. Endelig kommer jeg til toppen. Kroppen er så stiv av syre at situasjonen kan meldes som lettere kritisk. Jeg blir nødt til å ta det rolig for å oppnå en akseptabel pustefrekvens. Når pulsen har roet seg er det på tide å gire opp igjen og hente inn flere rygger. Jeg ser på klokka og har brukt lengre tid enn planlagt, også på sykkel. Jeg er på ingen måte overrasket da løypen er veldig krevende og slettes ikke like flat som løypeprofilen tilsier. Jeg har slitt hele løypa med å holde et godt tempo på en akseptabel puls. Jeg innser at det kommer til å bli vanskelig å sette noen personlige rekorder på dagens løype.
Det er noen få kilometer igjen til T2. Sult som normalt er en fraværende følelse under konkurranse har nå meldt sin ankomst. Musklene er helt tomme for energi. Jeg har spist maks av det kroppen er i stand til å ta opp av karbohydrater. Jeg innser at jeg har kjørt for hardt og er spent på hvordan løpingen kommer til å gå.
Ut på løp har jeg syre flagrende ut av ørene og sliter med å holde et godt tempo. Jeg bestemmer meg for å holde en akseptabel fart i håp om at beina skal komme seg etter hvert. Jeg fortsetter å fylle godt på med vann og energi for å grave fram litt overskudd. Sola steiker og svetten siler. Det står folk rundt i løypa med vannslanger for å kjøle ned deltakerne, og kanskje aller mest noen overopphetede finnmarkinger som har reist jorda rundt for å være med på VM. Jeg har helt i meg 1 liter mer væske enn jeg normalt pleier under sykkeldelen, enda må jeg ikke tisse, og det til tross for at jeg har tidenes minste blære. Det er tydelig at kroppen er preget av forholdene.
(Varm syrefest på gang).
7 km ut i løpeetappen har skrotten enda ikke vist noen tegn til forbedring. Jeg fokuserer på å komme meg framover. Med sko som kjennes ut som de er laget av bly, krever konkurransen i dag sin kvinne. Hodet har så veldig lyst, men beina er så altfor tunge. Jeg tenker at jeg skal trykke på de siste 10 km. Men beina og hodet er helt tomt. Løping er som regel min sterkeste gren, men i dag kjennes det ut som at de fleste tar meg igjen. Frøken “lett på tå” har takket for seg og gitt plass til frøken “vil ikke”, som har mer enn nok med å holde sone 1 fart.
Siste 6 km mot mål hører jeg noen som kommer pustende og pesende bak meg. To damer i fint driv løper forbi. Jeg bestemmer meg for å prøve å holde følge med dem så lenge jeg klarer inn mot mål. De holder for meg et rolig sone 2 tempo, som jeg normalt fint holder på en litt hardere langtur. ?Det burde gå de siste kilometrene? tenker jeg mens jeg krangler beina framover. Det er ikke til å stikke under en stol at det motiverer meg veldig at de holder på å puste lungene sine ut mens de løper. Pusten min er ikke sliten og pulsen er ikke høy. Det er de tunge skoene mine som er problemet i dag.
Ingen av oss sier et ord mens vi jobber sammen som et team mot mål. Vi bytter på å ligge framme å dra for å holde tempoet oppe. Det er 2 km igjen til mål. En av damene klarer ikke lengre holde følge, stønningen hennes forsvinner sakte men sikkert bak oss. Den andre begynner å dra ifra. Jeg bestemmer meg for å holde ryggen hennes fram til mål for så å forsøke å sette inn et siste nådestøt for å hente henne inn.
100 meter før mål setter jeg opp tempoet. Det begynner å krible i hele kroppen av syre. Jeg har to damer framfor meg som jeg sprinter det jeg klarer forbi. Jeg henter inn den siste dama kun meter før mållinjen. ?To plasser høyere på overall listen om ikke annet? tenker jeg.
(Siste krampetak og flatterende pain face inn mot mål).
Halsen knyter seg sammen mens jeg hiver etter luft. Når pulsen har roet seg får jeg øye på mamma. Hun tar rundt meg og jeg begynner å gråte. En blanding av skuffelse og utmattelse tar over kroppen min. På samme tid er jeg lettet over å ha fullført etter x-antall timer med en tung, både fysisk og psykisk kamp. Det var deilig å tørre å presse litt hardere enn vanlig. Kjenne hvordan det var å møte veggen under konkurranse, slik at jeg kan unngå det ved en senere anledning.
Under VM ble jeg kjent med kroppen min og dens begrensninger på en helt ny måte. Man vet ikke hvor hardt man kan presse før man har vært over grensen. Dette var ikke en av mine beste konkurranser. Det ble ingen pers, men jeg sitter igjen med utrolig mye lærdom og erfaringer som vil gjøre meg enda sterkere i 2017. Ikke minst er jeg nå enda mer sulten for neste års sesong.
Tusen hjertelig takk til treneren min som passer på meg, mamma som stilte som tidenes support og brøler i løypa, familie, venner og alle som har fulgt med og ønsket meg lykke til. En stor takk til mine sponsorer FullRulle, Eltele, Frikant, Byggmakker Østlyngen, Bossekop Tannklinikk, Eirik Hoaas AS, Kontor og Grafisk, Statnett og SolRX som har hatt troa på meg og støttet meg ut denne sesongen. Nå er det på tide å la kroppen hvile og bygge seg helt opp igjen, slik at den er klar for enda mer juling og en ny sesong.
(Feirer seongen med en is eller tre. Nå er off season i gang).
I år arrangeres VM i Ironman 70.3 i Australia. For dere som ikke har fått det med dere, så er jeg en av de heldige som har kvalifisert meg til denne store begivenheten.
(Viktige ting å ha med seg når man reiser til andre siden av jorden for å konkurrere).
For 1 liten uke siden ankom jeg og mamsen Mooloolaba beach i Australia, hvor konkurransen finner sted. Jeg hadde forberedt meg på at det skulle være fint her, men dette tar kaka. Jeg skjønte med en gang at jeg var kommet til paradis da jeg oppdaget en egen Ben&Jerry´s sjappe rett utenfor inngangen til hotellet vårt. Alt her er strøkent. Gatene er rene, det er sykkelveier nesten overalt, masse spennende dyr både på menyen og i naturen, matbutikkene bugner av økologiske produkter både til innvendig og utvendig bruk. Ikke minst er det toalett og drikkestasjoner langs hele promenaden som passer perfekt for en tørst triathlet med liten blære.
(Du vet du er nordmann når det eneste som går gjennom hodet ditt på første open water svøm i Australia er: Hai hai hai).
Jeg er utrolig glad for at vi kom ned i god tid før konkurransen (ca. 2 uker). Først etter 1 uke her, begynner endelig døgnrytmen å sitte. Det er jo tross alt 8 timer i forskjell fra Norge. En annen ting er at på de varmeste dagene hvor det har vært 25 grader har det ikke bare vært plankekjøring å trene for en kaldblodig Finnmarking. De lokale sier enda at det bare kommer til å bli varmere og varmere fram mot konkurransen. Nå gjør jeg alt jeg kan i håp om å klare å venne meg til varmen i tide.
(Prøver å lærer meg å tåle varmen ved å løpe når det er varmest på dagen. Litt av en overgang fra kalde Norseman).
Jeg har allerede vært å testet svømmeløypa og deler av løpe- og sykkelløypa. Til å være en flat sykkelløype er jeg overrasket over hvor kuppert den faktisk er. Men sammenlignet med Norseman er den veldig, veldig flat. Er ekstra gøy å være i byen nå når den har begynt å fylles opp med flere gale triathleter. Alle suser rundt på temposykler og løper rundt med kompresjonsstrømper. Stemningen er til å ta og føle på. Jeg gleder meg masse til konkurransen og begynner å kjenne meg mer og mer klar for hver dag som går.
(Takk til den lokale nordmannen Kjell-Arne som guidet meg gjennom deler av Ironman løypa. Jeg fant forresten ut når jeg var å syklet på egenhånd at det ikke lov til å sykle på motoveien her i Australia).
Verdensmesteskapet finner sted søndag 4. september. Starten går kl 08:15, altså kl 00:15 i norsk tid. Så hvis det er noen som har problemer med å få sove natt til søndag så er dere hjertelig velkommen til å følge med på løpet. Jeg kommer til å poste link her når den er tilgjengelig.
Ellers koser mamsen og lillekrutt seg på tur down under. Fint å ha med seg tidenes support og supermams på tur. Men nå er det på tide med litt mer Ben&Jerry’s.
(Innsjekking og henting av startnummer dagen før).
Etter 3,5 timer med god dyp søvn bråvåkner jeg med en puls godt oppe i sone 1. Nå skjer det! Ventetiden er snart over. Til tross for et relativt høyt spenningsnivå er det aldri noe problem å spise, frokosten går ned på 1-2-3. Nå vil jeg bare komme i gang.
Klokken er 04:00 og fergen legger fra kai. Jeg får spist en siste bar før start, men nå er det verre å få ned maten. “Hold på brillan” hadde bror sagt til meg før start. I det beina mine letter fra ferga legger jeg hånda over pannen for å holde på både badehetten og brillene. For en finnmarking er det gode vannforhold. Temperaturen på 13-16 grader kjennes behagelig og vannet er i lett bevegelse. Det er strøm utover, de fleste bruker derfor lengre tid enn anntatt på å komme seg til land. Jeg ser på klokken mens jeg løper inn i T1. “Jeg har brukt lang tid” tenker jeg, uviten om at jeg har svømt relativt bra, forholdene tatt i betraktning. 15. dame ut av vannet. Jeg er god og varm etter badingen, men vet at jeg har kaldt vær i vente. Både ulltrøye, hansker, jakke og refleksvest tas på før jeg hopper på sykkelen.
(Support får også god trim. Bror hadde selv løpt en marathon totalt i løpet av dagen som support. Tåken ligger lavt og temperaturen er nede i rundt 5 grader).
Jeg gleder meg til første klatringen på sykkel. Nå er vi i gang! Jeg konsentrer meg om å holde mitt tempo, ikke la meg rive med av de som sykler kjappere. Jeg vet at jeg skal holde på lenge, kjører jeg for hardt nå kan det få konsekvenser for resten av løpet.
Første klatringen opp til Dyranut blir unnagjort 5 minutter kjappere enn anntatt. Jeg er fornøyd. Nå skal jeg bare cruise over Hardangervidda i god medvind, tror jeg. Regnet begynner å hølje ned. Jeg er sikker på at det bare er et skyll som kommer, og takker nei til regnjakken supporten tilbyr meg. Etter noen mil i regn skjønner jeg at det ikke kommer til å gi seg. Jeg er gjennomvåt, tåka ligger lavt og de åtte gradene blir plutselig veldig veldig kalde. Regnjakken og pannebånd blir tatt på. Men det hjelper lite når jeg allerede er kald inn til beinet. Nedoverbakkene er en kamp på grunn av de effektive kuldegradene. Leppa begynner å skjelve og jeg kan ikke ligge i tempobøyla, på grunn av at kroppen er så kald at den har ukontrolerte rykninger. Jeg hadde gitt mye for en varm dusj og noe varmt å drikke akkurat nå. Jeg har ikke mer klær å kle på meg. Support teamet mitt skjønner at dette må gjøres noe med. De hadde stoppet for å fylle varmt vann på flaskene, for å varme meg opp fra innsiden. Varm sportsdrikke går ned, det hjelper en liten stund, før en ny nedoverbakke kommer. Jeg er kvalm av kulden og matlysten er dårlig. Men presser likevel i meg alt jeg får servert. Jeg vet at jeg er avhengig av å få i meg nok for å klare å holde intensiteten oppe.
(Mestringsfølelsen er enorm etter å ha kommet seg gjennom drøye syv timer med tøffe forhold).
“Vil du ha plassering?” spør bror. “Nei” svarer jeg. Jeg er så kald at jeg har nok med å konsentrere meg om å få beina rundt. Hvordan jeg ligger ann i konkurransen vil ikke gjøre at jeg klarer å holde et høyre tempo under disse forholdene. Jeg bruker mye energi på å fryse. Jeg gleder meg til hver oppoverbakke i håp om å klare å finne litt varme. Aaah.. Det siler deilig varme nedover lårene mine. Skjønner ikke hvorfor jeg ikke har tenkt på dette før, jeg som kan tisse på komando. Noen sekunder med varme nytes til det fulleste før kulda igjen inntreffer. Regnet gir seg ikke før jeg er noen kilometer unna T2.
Bror er klar og T2 går som en drøm. Jeg er så kald at jeg velger å starte løpingen med alle klærne på for å få varmen i meg. Bror hjelper meg å knyte skoene da hendene er så frosne at de ikke vil fungere. Jeg har god fart ut av T2. Tar rygg etter rygg. Men de fleste er menn. Jeg prøver å se etter damerygger jeg kan jakte for å klatre på resultatlisten, men det er ikke mange å se. Etter 15 km begynner det å bli tungt. På grunn av en plantar faciitt har jeg ikke fått like mye mengde som ønskelig på løp i forkant av Norseman, dette merker jeg nå. Musklaturen min klarer ikke å holde oppe tempoet selv om pulsen og følelsen er bra. Jeg gleder meg til å starte på zoombie hill for å få en annen type belastning.
(Når kroppen er sliten drar hodet og hjertet meg framover).
Zoombie hill er like framfor meg. Jeg ser ingen som løper lengre, alle har begynt å gå. Jeg er spent på hvordan det kommer til å kjennes når stigningen begynner. Kroppen kjennes bra og jeg fortsetter derfor å løpe også oppover. Fortsetter å hente inn rygger.
Jeg har nesten lagt bak meg hele zoombie hill, fortsatt løpende. Nå kommer slettene hvor jeg håper på å holde et høyere tempo. I det veien blir flat skriker venstre kne “STOPP”. Jeg prøver å veksle litt mellom å gå og løpe i håp om at knesmerten skal gi seg. Jeg blir nødt til å gå på den siste sletten før vi begynner på den avsluttende klatringen opp mot Gaustatoppen. Det er tungt å se at noen løper forbi meg på flaten. Det er som om noen stikker to kniver inn på hver side kneet, det vil ikke la seg presse lengre. Knærne har fått lide under syv kalde timer på sykkelen. Men jeg vet at jeg skal opp til toppen!
En koffeingel har gått ned. Sammen med pappa og bror er jeg klar for å starte på siste klatring opp til Gaustatoppen. Koffeinet og sulten på å ta enda noen plasser slår inn. Bror går framfor meg for å pace meg opp og velge ut den kjappeste ruten, da jeg verken har god rettningssans eller er helt pålitelig etter x-antall timer med blodslit. Jeg vet ikke hvor det kommer fra men kne smerten har mer eller mindre gitt seg og kroppen er klar til å knuse på igjen. “Tempo tempo” roper jeg fram til bror. Han begynner å løpe med meg hakk i hæl. “Gel” roper bror. 1 gel går ned. “Cola” sier han mens han gir meg en flaske. Noen slurker cola inntas. Det er ingen som tar oss igjen. Vi jakter rygg etter rygg. Selv etter nesten 14 timer med hard jobbing er jeg like motivert til å ta ryggene. Beina føles overraskenede bra. Oppover er jeg i mitt ess. Jeg har enda ingen aning om plasseringen min men er fortvilet over at det er så få damer framfor meg. “Det er dårlig med damer her” sier jeg litt fortvilet. “Det er fordi det ikke er så mange damer framfor deg det” sier bror. “Tuller du? Er det sant? Vet du hvilken plassering jeg har?” – “Du ligger vel rundt topp ti” svarer bror. Jeg hadde en drøm om å fullføre Norseman. På en god dag hadde jeg håp om å klare topp ti. Til tross for noen tunge timer med en gjennom kald kropp kan jeg fortsatt klare topp ti. Jeg kjemper for å ikke begynne å gråte av glede, men vi er ikke ferdig enda. Vi holder et så godt driv opp at jeg hører pappa puster og peser bak meg, som er en mann i over gjennomsnittet god form. Det er overraskende tilfredsstillende å høre at også han er sliten.
(Siste klatring før målgang).
Der er den. Toppen. Målstreken. Det er bare noen få trappetrinn igjen. Jeg graver fram det siste lille jeg har igjen av energi å løper opp de siste trinnene over målstreken. Jeg klarte det. 3800 meter svømming, de kaldeste 18 milene på sykkelen jeg noen gang har opplevd, min første marathon og 5000 høydemeter hadde jeg lagt bak meg. Tårene kommer. Tårer av glede. Jeg klarte ikke bare å komme meg til toppen. Jeg fikk en 9. plass i dameklassen og nummer 69 overall. Selv om jeg var utrolig sliten og lykkelig når jeg kom opp, var det eneste jeg tenkte på at jeg nesten ikke kunne vente med å få gjøre denne konkurransen på nytt.
(Målgang på Gaustatoppen. En ubeskrivelig og magisk følelse).
Tusen hjertelig takk til treneren min, alle som heiet oss fram, til alle mine sponsorer, venner, familie og andre som har bidratt til å gjøre dette eventyret mulig. En stor takk til mamma, pappa og bror som stilte som tidenes support team. Takk til Intersport og alle som stemte meg fram slik at jeg fikk startplass under årets Norseman. Uten dere hadde ikke dette vært mulig!
(Lykketårer og seiersrop).
Håper vi sees til neste år Norseman.
(En stor takk til mine kjære sponsorer: FullRulle, Byggmakker Østlyngen, Statnett, Eirik Hoaas AS, Bossekop Tannklinikk, Frikant, Kontor og Grafisk, Eltele og SolRX).
I år ble NM i langdistanse triathlon tildelt Ironman Haugesund 70.3. Etter å ha trent triathlon målrettet i tre år med et lite opphold i fjor grunnet jernmangel, føles kroppen bedre og kjappere nå en noen gang tidligere. Føler meg utrolig heldig, som bare etter tre år innenfor sporten, – ble plukket ut av Norges Triathlonforbund til å få starte sammen med eliten under årets NM. Jeg hadde gledet meg masse til årets første konkurranse. Jeg skulle ikke bare få testet hvordan formen var for sesongen, men jeg skulle også konkurrere mot landets beste triathleter.
Fredag morgen er bilen pakket og klar. Sammen med kjæresten og storebror Kristian starter vi på roadtrip i retning Haugesund. Det er god stemning i bilen og vi møter på en rekke andre biler med sykler på taket. Endelig er sesongen snart i gang for meg også. Det er så nært at jeg nesten kan ta og føle på det.
(Ute å karber opp før konkurransedagen. Fint å ha kjæresten med som super support.)
Endelig er dagen her. Søndag morgen eller natt om du vil – klokken ringer 05:00. Jeg har drømt hele natten om konkurransen og er veldig klar til å komme i gang. Før start skal dekkene pumpes, sykkel og løpeposene sjekkes, et siste dobesøk, våtdrakten skal på og det skal varmes litt opp. Der er derfor lurt å være på plass ca. 1 time før start, slik at man har god tid til å forberede seg. Etter dobesøket gikk jeg for å sjekke sykkel og løpeposene mine som leveres dagen før. Til min forskrekkelse er sykkelposen min vekk. Jeg huker tak i en av de frivillige som jobber på arrangementet. Hun hjelper meg å lete og konkluderer med det samme som meg: Posen er vekk! En rekke tanker fyker gjennom hodet mitt. Jeg er avhengig av sykkelsko og hjelm for å kunne fullføre dagens konkurranse. Er det virkelig slik årets første konkurranse skal gå for meg? Kun svøm? I full panikk løper jeg for å finne bror som selv holder på å gjøre seg klar til start. “Sykkelposen min er borte” roper jeg til han med skjelven og frustrert stemme. Bror som vet hvor mye jeg har gledet meg til dette skjønner med en gang at dette må fikses! Han spurter bort til T1 (første skiftesone). I det vi ankommer har en av de frivillige under Haugesund funnet posen min. “Her er den” sier hun mens hun overrekker den til meg. Den følelsen hun ga meg i det øyeblikket er helt ubeskrivelig deilig. I ekstase kaster jeg meg rundt halsen hennes med tårer i øyene og får nesten ikke takket henne nok. Dagen var reddet. Nå kunne jeg begynne å forberede meg til start.
Det er overskyet og meldt en del vind, regn og litt sol i løpet av dagen. Temperaturen er på rundt 8 grader og vannet målt til 15 grader. Svømmen hadde derfor blitt kuttet ned. Den skulle være kuttet til 1500m, men det viste seg at de fleste hadde svømt rundt 1700m. Så da ble det nesten en hel 70.3 likevel. Jeg vet at så lenge jeg ikke blir kald så har været lite å si for meg. Jeg er jo tross alt fra Finnmark og godt vant med å trene under alle slags forhold.
Klokka 08:05 går elitestarten for damene. Der står jeg sammen med blant annet olympisk mester Nicola Spirig og fjorårets Norseman vinner Kristin Lie. Det er nesten som om en drøm går i oppfyllelse bare ved å få lov til å starte sammen med disse maskineriene. Selv ble jeg litt starstrucked når Kristin Lie sa hei til meg under frokosten.
(Elitestarten for damene kl 08:05.)
Startskuddet gikk! Sammenlignet med elitedamene er jeg ingen sterk svømmer. Jeg var derfor forberedt på å blir knust på svømmen, i den forstand at jeg kom til å være en av de som kom sist opp av vannet. I ettertid når jeg ser på resultatlisten viste deg seg at jeg verken var av de kjappeste eller treigeste under badingen.
T1 står for tur. Jeg løper det jeg klarer for å finne sykkelposen min. I det jeg kommer inn i skifteteltet har jeg enda ikke begynt å kle av meg våtdrakten. Jeg var altfor opptatt av å løpe raskt opp å forsikre meg om at posen min enda var der. Jeg blir litt irritert på meg selv for ikke å ha hodet med meg. Men det preller raskt av når jeg begynner å fokusere på arbeidsoppgavene igjen. Mange løper ut av skiftesonen i kun trisuite. ?Følg din plan? sier jeg til meg selv mens jeg kler på meg både ulltrøye og jakke. Det var lurt, selv om jeg brukte noen minutter ekstra på å kle på meg. Etter løpet hørte jeg om flere som måtte bryte underveis på grunn av de kalde forholdene. Selv hadde jeg det som plommen i egget både i vind og regn.
Sykkel har aldri vært min sterke side. Men i år hadde jeg trent mer sykkel enn noen gang tidligere. Det lønnet seg! Bror har alltid pleid å knuse meg på sykkel. Han hadde startet 15 min etter meg og jeg ventet spent på at han skulle sykle forbi. Jeg skulle gjøre det jeg klarte for å holde han bak så lenge som mulig. Selv om jeg ble forbisyklet av en rekke utøvere hadde jeg likevel et godt tempo på sykkel. Bedre enn jeg noen gang har hatt tidligere. Jeg anser ikke meg selv som den råeste i utforkjøringene, men pga de glatte våte veien kviet mange seg i nedoverbakkene. Jeg valgte å stole på meg selv og utstyret å ga på det jeg klarte også nedover. Til tross for min lette vekt var det gøy å kunne ta folk igjen også nedover. Jeg er som regel litt treigstartet og er i mitt ess et par timer ut i konkurransene. Siste milene av sykkelløypa var det min tur til å begynne å jakte rygger. I det jeg sykler inn mot T2 har jeg enda ikke sett snurten av bror.
TISSEPAUSE! Puh.. Like deilig hver gang. Ett minutt ekstra fyker av gårde i skiftesonen for å tømme blære. Jeg gleder meg alltid til å starte på løp. Hvis alt stemmer så skal jeg bare cruise av gårde. I det jeg løper ut av T2 hører jeg de roper opp navnet til bror på høytaleren etterfulgt av mitt. Han har løpt ut av T2 like før meg. Jeg ser ryggen hans 50 m framfor meg. Det er motivasjon nok i seg selv til å øke tempoet litt. På grunn av en litt kranglete fot har jeg ikke fått løpt like mye som jeg ønsket før sesongen, men føler likevel at løping er disiplinen jeg er desidert sterkest i.
I løpet av den først kilometeren henter jeg inn ryggen til bror. Vi løper side om side en liten stund før vi de neste kilometerene begynner å jakte hverandre. Vi bytter på å ligge framme å holde tempoet oppe. Etter 5 km begynner han å dra ifra. Jeg klarer ikke å holde tempoet hans. Jeg kjenner allerede at jeg er sliten i leggene. Tanker som “Det er vondt. Jeg er sliten. Han drar ifra.” – begynner å grave meg ned. Det er på tide med en liten peptalk med meg selv “Du skal ikke slippe den ryggen Martine! HOLD DEN RYGGEN. Det er bare akkurat nå det er vondt. Du tåler å ha det vondt”. Jeg begynner å sette opp farten og prøver å holde et jevnt tempo, samtidig som jeg passer på at avstanden til ryggen hans ikke blir større.
(Team Hoaas on the go. Gøy å få konkurrere side om side sammen med bror.)
Første halvdel av løpeetappen velger jeg å kjøre hardt men kontrolert. Holde en fart jeg vet jeg klarer å holde. De siste 10 km går jeg all in for å tømme det siste lille jeg har igjen av krutt. Jeg holder fortsatt ryggen til bror, men nå er det på tide å hente den inn. Jeg veier mindre enn han og vet at jeg løper lettere oppover. Jeg holder siden hans noen minutter før det kommer en liten stigning som jeg bestemmer meg for å sette inn støttet for å prøve å riste han av. Jeg drar ifra sakte men sikkert. De siste 5 km er tunge. Leggene er helt utmattet og jeg sliter med hold (eller sting som vi sier i Finnmark) i magen.
(Det er alltid like deilig å komme i mål. Følelsen er enda bedre når du har gitt det ditt alt.)
Når jeg kommer i mål har jeg ingen aning om hvordan plasseringen min er. Uavhengig av andres prestasjoner var jeg utrolig fornøyd likevel. Jeg kom i mål over 10 min kjappere enn antatt tidsbruk på en god dag hvor alt skulle klaffe.
Det var godt å få bekreftet at jeg faktisk hørte hjemme i elite klassen. Kom i mål på tiden 05:01:00. 25 minutter og 34 sekunder bak vinneren Kristin Lie. Gikk av med en 7. plass i elite NM i langdistanse og en 2. plass i Ironman Haugesund age group 25 – 29.
(Fornøyd frøken med 2. plass i age group. Alltid like gøy med pokal.)
Atter et år med et utrolig bra arrangement i Haugesund. Er selvsagt allerede påmeldt til neste år. Ironman Haugesund har virkelig gjort seg fortjent til ranking som et av verdens beste 70.3 arrangement. Både crewet og innbyggerene gjør dette til en unik oppevelse.
Beklager at det har vært så stille fra meg så lenge. Her har det vært full fart med masse trening, siste innspurt på skolen og jobb før sesongen er i gang for fult. Siden forrige innlegg har jeg blant annet fått startplass på Norseman 2016. Noe jeg har drømt om helt siden 2013. Tusen millioner takk til alle som tok seg tid til å stemme meg fram i konkurransen, slik at jeg endelig skal få hoppe fra ferga i Eidfjord, og forhåpentligvis avslutte med målgang på Gaustatoppen.
Forrige helg deltok jeg på Viking Challenge. Et motbakkeløp på 12 km med over 1500 høydemeter klatring fra Rjukan opp til Gaustatoppen. Jeg ga alt jeg hadde og tok meg helt ut. Fikk 8. plass i elite dame klassen å er grise fornøyd med det. Var deilig å endelig få kommet seg til toppen. Sammenlignet med i fjor hvor jeg måtte bryte etter bare noen få kilometer, etter å ha holdt på å besvime tre ganger uviten av at jeg hadde anemi. Som gjorde at det ikke ble noen sesong for meg i fjor. Har lært utrolig mye etter å ha hatt ha jern og blod mangel og går forhåpentligvis ikke i samme fella igjen! Heldigvis kjennes kroppen i år bedre ut enn noen, med nøye oppfølging både fra trenere og leger. Neste helg braker det løs med sesongens første triathlon konkurranse for min del. NM i langdistanse i Haugesund. Jeg klarer nesten ikke vente.
(Koser oss på Gaustatoppen etter målgang på Viking Challenge. Bror tok også 8. plass i elite klassen for menn).
Jeg har endelig fått flere sponsorer på plass som gjør det mulig for meg å ta nesten 100% fri fra all jobb nå når sesongen er i gang. Føler meg utrolig priviligert og heldig i og med at så mange føler jeg er verdt å satse på.
For øyeblikket er jeg stasjonert i Kongsberg hos broren min og familien. Det gjør det lettere for meg å fokusere både på terning og hvile. Det er også mer sentralt i forhold til konkurranser, slik at jeg slipper å pendle så mye mellom Oslo og Alta i løpet av sommeren. Ikke minst er det utrolig nydelig vær og gode treningsforhold her nede. Deilig å trene i nye omgivelser. Har også i løpet av de siste ukene fått testet sykkelløypa til Norseman. Må bare å innrømme at jeg er forelsket. Helt rå løype! Gleder meg utrolig masse. Men må nok innom Finnmark en tur igjen før Norseman slik at jeg får svømt litt i det altfor kalde vannet, og ikke minst får flere lange sykkelturer under litt verre forhold enn 20 grader og sol. Viktig å være herdet for all slags vær.
(Trening i Norseman løypa. Nydelige forhold den dagen. Bror fulgte som god support fra Eidfjord opp til Imingfjell).
Avslutter innlegget med enda en glad nyhet. Opp i all treningen, eksamens maset og jobbingen kom det faktisk en kar syklende på en hvit sykkel, som klarte å fange min oppmerksomhet. Han heter Dan Erik Hansen, er syklist og har nå blitt min kjæreste. Jeg hadde egentlig bestemt meg for å gifte meg med triathlon. Men etter mange dype samtaler om blant annet trening, sokker og Ben&Jerry’s skjønte jeg at løpet var kjørt. Det er utrolig deilig å ha en ved min side som forstår og støtter meg i min satsing på idretten. You rock my world babe!
Triathlon er på ingen måte en billig sport. Det kreves mye utstyr og mye reising. For at jeg skal kunne fortsette med den gode progresjonen jeg har hatt i løpet av kort tid er jeg avhengig av å få sponsorer. Jeg har klart meg på egenhånd helt til nå, men ønsker å ta lidenskapen et steg videre for å se hvor mye jeg klarer å hevde meg i sporten.
Som sponsor vil du få din logo på klær som jeg kommer til å bruke under konkurranser i Norge og resten av verden, og på trening. Du vil også bli eksponert både på instagram, bloggen og i media. Jeg poster daglig bilder på instagram og er ofte ute på reise og i bybildet. Jeg er en seriøs utøver som er opptatt av gode holdninger og ren idrett. Det vil være god reklame for deg å ha ditt navn på mitt tøy.
24 år ung frøken fra Alta, Finnmarks perle. Studerer idrett ved Norges Arktiske Universitet i Alta. For øyeblikket holder jeg på med en bachelor om idrettsernæring. Jeg jobber også som veileder og gruppetime instruktør på Actic Alta. Tiden hvor jeg ikke er på jobb eller skole brukes til trening, spising og soving. I 2013 begynte jeg å trene til mitt første triathlon, og debuterte sommeren 2014. Etter bare ett år med triathlon rettet trening fikk jeg forholdsvis gode plasseringer. Jeg ble hekta, og fortsatte å trene godt og satte meg nye mål. Sommer 2015 hadde det gått litt raskt i svingene, fikk konstatert lav blodprosent og tomme jernlagre. Konkurransene sommeren 2015 måtte avlyses. Tre mnd senere gjorde jeg Ironman Århus 70,3 og tok en 3. plass i min klasse, til tross for lave jernlagre. Jeg kvalifiserte meg da til verdens mesterskap i Ironman 70,3 i 2016. Triathlon og trening er det jeg lever og brenner for. Jeg klarer nesten ikke vente med å se hva 2016 kommer til å bringe, med nok blod og fulle jernlagre. Jeg har gode ambisjoner og mål.
Konkurranser 2014/2015:
Hove tri 2014: 10. plass
Ironman Haugesund 2014: 12. plass
Trollveggen tri 2014: 15. plass
Ironman Århus 2015: 3. plass
Konkurranseplan 2016:
Viking Challenge 18. juni
Ironman Haugesund 70,3 3. juli
Norseman: 6. august
Ironman WC 70,3 Sunshine Coast: 6. September
Håper du ønsker å være en del av mitt team, eller kanskje vet du om noen som kunne tenke seg å sponse meg? Ta kontak på mail: [email protected]
