Lyden av kjøtt som revnet og bein som gnisset skar gjennom kroppen min. Før jeg visste ordet av det lå vektstanga på bakken, jeg sto midt på gulvet å gjorde noen bevegelser for å få skuldra på plass. “Klikk” sa det heldigvis, tårene kom. Jeg skjønte hva som hadde skjedd. Hele sesongen 2015 gikk på revy i hodet mitt. Alle timene med trening, smerte og svette som var lagt ned, kastet vekk før jeg visste ordet av det? Tårene kom ikke fordi det var vondt. Selvfølgelig var det vondt, men det var tanken på å være skadet og alle konkurransene jeg hadde sett fram til som gjorde mest vondt.
I full panikk ringte jeg storebror Kristian i håp om råd for hva som måtte gjøres nå. Måtte jeg på legevakta? Skuldra var jo på plass, men kanskje noe hadde røket? Uten tvil konkluderte bror og legefruen hans at jeg måtte rett på legevakta. Mamma kom å hentet meg, vi satt på legevakta i nesten to timer. “Dette er jo egentlig en sånn typisk gutteting å gjøre. Ta for tunge vekter” sa legen. Vet han ikke at det ikke er noe som heter typisk gutte og jente ting? Jeg fikk beskjed om å holde skuldra i ro over helga, røntgen og MR ble tatt i ukene som fulgte. Selv om jeg var sliten etter timer på legevakta og dagens tre økter, var det likevel tungt å få sove den kvelden. Det eneste som grøsset gjennom kroppen var lyden av revet kjøtt. Usikkerheten på hvor ille skaden var, det å måtte vente på svar og ikke minst venne seg til den nye tilværelsen hjalp ikke heller på å finne roen. Tankene svirret i hodet. Det er nå det gjelder! Det er når slike ting skjer man virkelig får satt viljen og motivasjoen på prøve. Man er på toppen av verden, kroppen responderer bra på trening, alt fungerer som det skal og man er i rute for sesongen som nærmer seg. På under ett minutt ligger x-antall timer med trening i grus. Det er nå det gjelder! Tenk positivt. Fokus på hva du kan gjøre. Ikke på alt som ikke lar seg gjøre. Dagen etter satt jeg på sykkelen, det var tungt å støtte seg på bare en arm, men det viktigste var at det gikk. Fokuset var på å holde seg i gang. Korte løpe økter og ellipse gikk også greit. En oh en halv uke senere var jeg på plass i bassenget igjen. Kråling med bare en arm gikk overraskende bra. Selvsagt ikke like raskt som med to, hvertfall ikke enda. Men nå var det fokus på å holde seg i gang, og ikke miste vannfølelsen. Jeg bestemte meg da for at dette ikke skulle få ødelegge for sommerens konkurranser, omså jeg måtte kråle med bare en arm!
Tre uke senere fikk jeg svar på MR og røntgen, alt var heldigvis i orden. Ingen skader på verken bein, senere eller muskler. Bare litt overstrekk, og manuell terapaut Trond Reginiussen er positiv som alltid å sier jeg er i gang igjen med to armen i bassenget før jeg vet ordet av det! Hell i uhell, igjen. Aldri gi opp når du møter motgang, det er da du må vise hva du er laget av!
