Idag leste jeg noe som var veldig treffende – “Listen to your body when it whispers, so you don’t have to hear it scream”. Som utøver gjelder det hele tiden å flytte grenser, – presse litt mer, litt hardere, litt lengre. Men dette burde selvsagt gjøres med en god dose fornuft. Av og til kommer lysten i veien for fornuften og ting går litt over styr. Dette viser seg å være et kjent problem for idrettsutøvere, spesielt for de som driver med idretter som foregår over lengre distanser som feks triathlon og utltraløp. I motsetning til folk flest som kanskje sliter med å komme seg i aktivitet, finne motivasjonen og stadig kommer med unnskyldninger for å skippe treningen, så sliter utøvere med det motsatte problemet. Jepp! Vi prøver å finne på unnskyldninger til å bare gjøre litt mer – “1 time til eller fra har vel ikke så mye å si”. “Litt vondt her og der har jo alle, det går sikkert over om noen dager”.”Hvile? Skal jeg virkelig hvile i TO DAGER etter hverandre?”.
Enkel forskning viser at det er ekstremt viktig med hvile når man har en generell høy totalbelastning. Det er jo faktisk når vi hviler at vi blir bedre. Da får kroppen tid til å bygge seg opp enda sterkere. Dette vet nok de fleste utøverene ekstremt godt, men likevel er det så utrolig vanskelig å ta seg fri hvis kroppen er sliten. Man blir jo selvsagt sliten av å trene x-antall timer i løpet av en uke, men det er kunsten å vite når man skal slippe opp å la kroppen bygge seg opp igjen som er viktig. Det er ikke farlig å være sliten noen dager, men det kan være farlig å ikke tørre å hvile når det er nødvendig. Farlig i den forstand at man kan pådra seg skader og/eller bli overtrent, hvor man da blir tvunget til å hvile.
I mitt tilfelle så har jeg tålt treningen utmerket. Kroppen har kjentes utrolig bra, det gikk bare raskere og raskere for hver dag, musklene ble bare sterkere og sterkere. Jeg var flink til å slappe av og spise godt og riktig mellom øktene. Men selv om musklene, hodet og hjertet var klar og motivert for mer juling så prøvde kroppen å si ifra at ikke alt var som det skulle, men jeg valgte likevel å bare knuse på i stedet for å ta tak i problemet. “Det går nok over snart” tenkte jeg. Etter 1/2 år med smerter til og fra i kne og ankel så smalt det. Det blusset opp en skikkelig betennelse. Hele foten kjentes betent ut. Kneet var fult av væske og jeg hadde vært plaget den siste mnd med at et bein i ankelen stadig glei ut av posisjon. De små smertene som jeg var vant til å ha hadde eksplodert til tårer og søvnløse netter. Betennelsen var seigere enn antatt og jeg har virkelig fått testet tålmodigheten min den sist måneden. Etter 1 uke uten løping, styrke på bein og minimalt med sykkel uten å bli bra måtte vi ta skikkelige tak. En stund var situasjonen så kritisk at jeg vurderte å reise hjem til Alta for å få behandling av manuell terapeuten min Trond Reginiussen og full sjekk av fastlegen min. Men siden jeg hadde veldig lite lyst til å reise fra paradisøya Mallorca var det bare å ta opp telefonen for å finne fram de flinkeste folkene på Mallorca. Det er nok ikke siste gang jeg kommer til å tilbringe vintermånedene på øya, så da kunne man like greit skaffe seg et nettverk med dyktige folk her nede også. Etter å ha hørt meg litt rundt endte jeg opp med naprapaten Patric Söderblom fra “Lucky Bodies & Happy Souls”. Han har helt klart gjort seg fortjent til sitt gode rykte som en av Mallorcas beste naprapater. Det er utrolig fasinerende hvor godt han kjenner til kroppen, dens funksjoner og hvordan alt henger sammen. Han har gitt nytt håp til en utålmodig triathlet som er lei av å ha vondt. Etter 1/2 år med løpeturer som ikke har vært lengre enn 5 km ser jeg nå fram til å snart kunne løpe lange smertefrie turer, og igjen kunne sykle uten smerter.
(Patric in action. Fantastisk dyktig med et fantastisk humør. Deilig å være å trygge hender).
Som Patric sa så er idrettsutøvere avhengige av en kropp som hele tiden er 100%, i og med at den skal tåle store belastninger. Det er stor forskjell på en kropp som fungerer helt fint for en vanlig jobb fra 9 – 16 og for en kropp som skal tåle time etter time med juling. En liten låsing i et lite ledd over lengre tid kan føre til at man kompenserer, kanskje uten å tenke over det, og et problem vil føre til flere problem om det ikke blir tatt tak i.
Hva har jeg lært? Få behandling før det blir vondt. Gå jevnt til en som kan hjelpe deg å holde kroppen 100% fit for fight. Så slipper du å drive med brannslokking, slik som meg. Finn en behandler som vet hva hun/han driver med. Hvis ikke den første du går til kan hjelpe deg, så prøv en annen. Det finnes mange dyktige mennesker der ute. Hør deg litt rundt for å finne den beste der du er. Er du på Mallorca så anbefaler jeg helt klart Patric Söderblom fra “Lucky Bodies & Happy Souls”.
(Yoga for the restless mind – Mens jeg drømmer om å snart kunne sykle igjen).
Det kjempe kjedelig å være skadet, og kanskje mest frustrerende når plagene ikke blir bedre og man ikke skjønner hva som er galt. Da er det fint å ha dyktige mennesker rundt seg som kan hjelpe. I stedet for å deppe over alt jeg ikke kan gjøre akkurat nå har jeg de siste ukene brukt mye tid på yoga for å roe ned den rastløse kroppen min, ikke minst er det fantastisk trening for kjernemusklene og løsner opp i alle ledd. Jeg har gått turer hver dag for å få sirkulasjon i beina for å lege betennelsen raskere, svømt, trent masse balanse for å styrke ankel og kne og trent styrketrening på overkropp både med høy og lav puls. Det gjelder å se mulighetene i stedet for å fokusere på begrensningene. Snart tenker jeg å prøve meg på litt aquarunning og tenker ellers i nye baner på treningsfronten for å belaste kroppen på en annen måte samtidig som jeg gir den tid til å heale seg selv og kvitte seg med betennelsen.
Som en vis kvinne en gang sa til meg (aka Kari Flottorp Lingsom) “Train like a pro, rest like a pro”.
I’ll be back! Smartere og sterkere.
