Følg linken for å se reportasjen:
http://www.altaposten.no/video/article11628817.ece
Race report Ironman Århus 70,3
Klokken ringte 05:30. Jeg kunne høre regnet plaske ned på taket og vinden rive i veggen. Som det A-mennesket jeg er spratt jeg opp av sengen, overraskende opplagt til tross for lite søvn flere netter i forveien. Jeg var i godt humør og hadde lite nerver. Jeg visste at jeg enda hadde lave jernlagre, men var sulten på å konkurrere. Fokuset var rettet mot å kose meg, kjøre mitt eget løp, få en gjennomkjøring og kjenne på den deilige følelsen man får av å konkurrere. “Ha det moro, smil” var tankene som gikk gjennom hodet mitt. Jeg hadde gjort nøye forarbeid med maten uken i forveien, planlagt når, hvor mye og hva jeg skulle ha i meg under hele løpet. Forrige sesong fikk jeg testet ut en hel del forskjellige ting i forhold til mat. Blant annet gikk jeg i fella med å spise for mye og “dårlig” mat dagende før og til frokost på selve konkurranse dagen. Når det kommer til mat er dette veldig individuelt, det krever derfor en del utprøving for å finne det som er mest optimalt for akkurat deg.
Jeg går som en robot bort til frokostbuffeten å henter det jeg hadde planlagt at jeg skulle spise og visste kroppen tålte. Jeg fikk i meg en god frokost bestående av tre brødskiver med masse smør, sjokoladepålegg, fete oster og syltetøy. Humøret var fortsatt på topp. Ingen nerver og vitsene lå løst.
Det er flere meter høye bølger der ute. Svømmeetappen var blitt kuttet ned til 1000m pga. de ekstreme forholdene. Jeg blir ikke skremt. Deler av svømmeløypen ble testet ut under samme forhold noen dager tidligere. Dette kan jeg! Jeg føler meg trygg i store bølger. Våtdrakten er på. Det regner så mye at jeg tar på meg svømmebrillene i god tid før start for å kunne se noe. Det er 10 min til start. Alle trekker ned mot stranden. Jeg er fortsatt rolig men kjenner godt at det begynner å krible i magen. Jeg er så klar til å komme i gang. Startskuddet går. Jeg ser raskt at det er mange som kvier seg med å starte ut i bølgene. Jeg løper det jeg klarer ut å hopper inn i det. Jeg merket at jeg må vende hodet litt lengre bak, tettere mot armhulen når jeg skal puste, slik at armen skal komme i le for bølgene som hele tiden strømmer over. Jeg finner raskt flyten. Endelig får jeg igjen for all treningen i kaldt vann og store bølger.
Jeg kommer opp av vannet, våtdrakten er halvveis av før jeg er inne i skiftesonen. Sykkeltøy er på, jeg sprinter alt jeg klarer ut til sykkelen min. “rosa styretape, rosa styretape” går gjennom hodet mitt. Jeg finner sykkelen raskt. Full fart fram. Jeg ruller av gårde. Jeg koser meg. Jeg tenker på hvor heldig jeg er som får muligheten til å gjøre dette. Jeg smiler til meg selv og det strømmer en god følelse gjennom hele kroppen.
Jeg blir litt ivrig i starten å starter de første 30 min på sykkel med puls i sone 4. Jeg må roe ned. Jeg må hele tiden minne meg på at det er mitt løp og mitt tempo. Regnet fortsetter å piske ned. Vinden river i sykkelen min. “Gjør deg så liten som mulig” sa bror til meg før start. Ordene har brent seg fast i hodet, jeg kryper så langt ned i tempobøylene som jeg kommer. Der blir jeg! Jeg fortsetter i samme robot stil å gjør alt som jeg hadde planlagt. En bar skal åpnes hver halvtime, å den SKAL ned med et par slurker væske. Etter en time kan det godt kjennes i beina at jeg startet litt hardt ut på sykkel. Som planlagt begynner jeg på flasken med koffein. Det hjelper. Jeg fortsetter å jobbe godt. Igjen får jeg betalt for alle de lange turene mine i dårlig vær. De våte glatte veiene skremmer meg ikke i dag. Til tross for min forholdsvis lette kropp så tar jeg folk igjen i nedoverbakkene. Men jeg blir også syklet forbi av en hel del kjappe menn og damer med store sykkellår. “Kjør ditt løp” går gjennom hodet mitt når jeg har lyst til å henge meg på. Jeg fortsetter å smile til meg selv og alle som har møtt opp for å heie.
Jeg løper med sykkelen inn i skiftesonen, beina kjennes gode ut. Jeg må sånn tisse at jeg har vondt. Beina samles godt mens jeg hiver av meg sykkeltøy og tar på meg løpesko. Jeg rekker akkurat innom et av toalettene på skifteområdet før jeg tisser meg ut. 1 minutt ekstra går i skiftesonen bare til å tømme blæra. ENDELIG! Jeg løper ut å beina kjennes sykt bra. Endelig er det min tur. Kroppen er helt vill. Jeg klarer ikke slutte å smile. Første km blir unnagjort på 4 min. Nå skal jeg bare løpe og smile. Dette kan jeg. På hver drikkestasjon fokuserer jeg på å få tak i redbull. Jeg vet at den inneholder både sukker og koffein som hjelper meg til å holde tempoet mitt. I tillegg springer jeg konstant med en gel i hånden som jeg sipper litt av hele tiden. “Du ligger på 7. plass. To framfor deg er veldig sliten” roper mamma til meg 5 km inn i løpe etappen. Uten andre forventninger til konkurransen enn å ha det gøy og kanskje klare topp 10 blir jeg veldig oppspilt. Jeg må konsentrere meg for å prøve å holde en fornuftig puls når jeg blir enda mer sulten på god plassering. Før konkurransen hadde jeg og bror tullet om plass til VM i Australia. Dette gikk nå gjennom hodet mitt og jeg kjente hvor sulten jeg er. Jeg fortsetter å jakte ryggene til unge jenter som kan høre til min age group. Hver gang det begynner å bli tungt sier jeg til meg selv “hofta fram, hodet opp, smil”. God teknikk og godt humør gjorde at jeg hadde desidert beste løpetid i min age group. Det er ett par km igjen til mål. Jeg begynner å øke tempoet enda mer. Avslutter med sone 4-5 sprint inn til mål!
Følelsen jeg har etter målgang er helt fantastisk. Tanken på at jeg har klart topp 10 er helt vill. Mamma kommer løpende mot meg “jeg tror du har tatt 5. plass”. Jeg må jobbe for å holde gledestårene tilbake. Det tikker inn en melding til mamma fra bror “DET BLE FAEN MEG EN 3. PLASS!”. Nå klarer jeg ikke holde det tilbake, jeg ler og gråter om en annen. Etter all motgang og alt det harde arbeidet denne sesongen så tok jeg pallplass. Drømmen om VM i Australia ble virkelighet, til tross for lave jernlagre. Det var utrolig deilig å få en bekreftelse på at alt det harde arbeidet jeg hadde lagt ned ikke var forgjeves. Staheten min er ikke bare galskap. Jeg kan visst jeg vil. Det gjelder å ikke gi seg selv om man møter på motgang, men fortsetter å jobbe mot sine mål og drømmer. Kunne heller ikke drømt om å ha et bedre team rundt meg, bestående av venner og familie som støtter meg i det jeg gjør. Tusen takk! Jeg gleder meg til å fortsette det gode samarbeidet mellom meg og GetRobust for å utvikle meg enda mer og bli en enda bedre utøver.
