Forberedelser til VM i Ironman 70.3

Heia bloggen!

I år arrangeres VM i Ironman 70.3 i Australia. For dere som ikke har fått det med dere, så er jeg en av de heldige som har kvalifisert meg til denne store begivenheten.


(Viktige ting å ha med seg når man reiser til andre siden av jorden for å konkurrere).

For 1 liten uke siden ankom jeg og mamsen Mooloolaba beach i Australia, hvor konkurransen finner sted. Jeg hadde forberedt meg på at det skulle være fint her, men dette tar kaka. Jeg skjønte med en gang at jeg var kommet til paradis da jeg oppdaget en egen Ben&Jerry´s sjappe rett utenfor inngangen til hotellet vårt. Alt her er strøkent. Gatene er rene, det er sykkelveier nesten overalt, masse spennende dyr både på menyen og i naturen, matbutikkene bugner av økologiske produkter både til innvendig og utvendig bruk. Ikke minst er det toalett og drikkestasjoner langs hele promenaden som passer perfekt for en tørst triathlet med liten blære.


(Du vet du er nordmann når det eneste som går gjennom hodet ditt på første open water svøm i Australia er: Hai hai hai).

Jeg er utrolig glad for at vi kom ned i god tid før konkurransen (ca. 2 uker). Først etter 1 uke her, begynner endelig døgnrytmen å sitte. Det er jo tross alt 8 timer i forskjell fra Norge. En annen ting er at på de varmeste dagene hvor det har vært 25 grader har det ikke bare vært plankekjøring å trene for en kaldblodig Finnmarking. De lokale sier enda at det bare kommer til å bli varmere og varmere fram mot konkurransen. Nå gjør jeg alt jeg kan i håp om å klare å venne meg til varmen i tide.


(Prøver å lærer meg å tåle varmen ved å løpe når det er varmest på dagen. Litt av en overgang fra kalde Norseman).

Jeg har allerede vært å testet svømmeløypa og deler av løpe- og sykkelløypa. Til å være en flat sykkelløype er jeg overrasket over hvor kuppert den faktisk er. Men sammenlignet med Norseman er den veldig, veldig flat. Er ekstra gøy å være i byen nå når den har begynt å fylles opp med flere gale triathleter. Alle suser rundt på temposykler og løper rundt med kompresjonsstrømper. Stemningen er til å ta og føle på. Jeg gleder meg masse til konkurransen og begynner å kjenne meg mer og mer klar for hver dag som går.


(Takk til den lokale nordmannen Kjell-Arne som guidet meg gjennom deler av Ironman løypa. Jeg fant forresten ut når jeg var å syklet på egenhånd at det ikke lov til å sykle på motoveien her i Australia).

Verdensmesteskapet finner sted søndag 4. september. Starten går kl 08:15, altså kl 00:15 i norsk tid. Så hvis det er noen som har problemer med å få sove natt til søndag så er dere hjertelig velkommen til å følge med på løpet. Jeg kommer til å poste link her når den er tilgjengelig.

Ellers koser mamsen og lillekrutt seg på tur down under. Fint å ha med seg tidenes support og supermams på tur. Men nå er det på tide med litt mer Ben&Jerry’s.


(Mamsen og lillekrutt).

Isklem fra down under. Snakkes!

 

 

En drøm blir virkelighet – Min fulldistanse debut, NORSEMAN 2016


(Innsjekking og henting av startnummer dagen før).

Etter 3,5 timer med god dyp søvn bråvåkner jeg med en puls godt oppe i sone 1. Nå skjer det! Ventetiden er snart over. Til tross for et relativt høyt spenningsnivå er det aldri noe problem å spise, frokosten går ned på 1-2-3. Nå vil jeg bare komme i gang.


(Smørblid til frokost kl. 02:00)

Klokken er 04:00 og fergen legger fra kai. Jeg får spist en siste bar før start, men nå er det verre å få ned maten. “Hold på brillan” hadde bror sagt til meg før start. I det beina mine letter fra ferga legger jeg hånda over pannen for å holde på både badehetten og brillene. For en finnmarking er det gode vannforhold. Temperaturen på 13-16 grader kjennes behagelig og vannet er i lett bevegelse. Det er strøm utover, de fleste bruker derfor lengre tid enn anntatt på å komme seg til land. Jeg ser på klokken mens jeg løper inn i T1. “Jeg har brukt lang tid” tenker jeg, uviten om at jeg har svømt relativt bra, forholdene tatt i betraktning. 15. dame ut av vannet. Jeg er god og varm etter badingen, men vet at jeg har kaldt vær i vente. Både ulltrøye, hansker, jakke og refleksvest tas på før jeg hopper på sykkelen.


 (Support får også god trim. Bror hadde selv løpt en marathon totalt i løpet av dagen som support. Tåken ligger lavt og temperaturen er nede i rundt 5 grader).

Jeg gleder meg til første klatringen på sykkel. Nå er vi i gang! Jeg konsentrer meg om å holde mitt tempo, ikke la meg rive med av de som sykler kjappere. Jeg vet at jeg skal holde på lenge, kjører jeg for hardt nå kan det få konsekvenser for resten av løpet.

Første klatringen opp til Dyranut blir unnagjort 5 minutter kjappere enn anntatt. Jeg er fornøyd. Nå skal jeg bare cruise over Hardangervidda i god medvind, tror jeg. Regnet begynner å hølje ned. Jeg er sikker på at det bare er et skyll som kommer, og takker nei til regnjakken supporten tilbyr meg. Etter noen mil i regn skjønner jeg at det ikke kommer til å gi seg. Jeg er gjennomvåt, tåka ligger lavt og de åtte gradene blir plutselig veldig veldig kalde. Regnjakken og pannebånd blir tatt på. Men det hjelper lite når jeg allerede er kald inn til beinet. Nedoverbakkene er en kamp på grunn av de effektive kuldegradene. Leppa begynner å skjelve og jeg kan ikke ligge i tempobøyla, på grunn av at kroppen er så kald at den har ukontrolerte rykninger. Jeg hadde gitt mye for en varm dusj og noe varmt å drikke akkurat nå. Jeg har ikke mer klær å kle på meg. Support teamet mitt skjønner at dette må gjøres noe med. De hadde stoppet for å fylle varmt vann på flaskene, for å varme meg opp fra innsiden. Varm sportsdrikke går ned, det hjelper en liten stund, før en ny nedoverbakke kommer. Jeg er kvalm av kulden og matlysten er dårlig. Men presser likevel i meg alt jeg får servert. Jeg vet at jeg er avhengig av å få i meg nok for å klare å holde intensiteten oppe.


(Mestringsfølelsen er enorm etter å ha kommet seg gjennom drøye syv timer med tøffe forhold).

“Vil du ha plassering?” spør bror. “Nei” svarer jeg. Jeg er så kald at jeg har nok med å konsentrere meg om å få beina rundt. Hvordan jeg ligger ann i konkurransen vil ikke gjøre at jeg klarer å holde et høyre tempo under disse forholdene. Jeg bruker mye energi på å fryse. Jeg gleder meg til hver oppoverbakke i håp om å klare å finne litt varme. Aaah.. Det siler deilig varme nedover lårene mine. Skjønner ikke hvorfor jeg ikke har tenkt på dette før, jeg som kan tisse på komando. Noen sekunder med varme nytes til det fulleste før kulda igjen inntreffer. Regnet gir seg ikke før jeg er noen kilometer unna T2.

Bror er klar og T2 går som en drøm. Jeg er så kald at jeg velger å starte løpingen med alle klærne på for å få varmen i meg. Bror hjelper meg å knyte skoene da hendene er så frosne at de ikke vil fungere. Jeg har god fart ut av T2. Tar rygg etter rygg. Men de fleste er menn. Jeg prøver å se etter damerygger jeg kan jakte for å klatre på resultatlisten, men det er ikke mange å se. Etter 15 km begynner det å bli tungt. På grunn av en plantar faciitt har jeg ikke fått like mye mengde som ønskelig på løp i forkant av Norseman, dette merker jeg nå. Musklaturen min klarer ikke å holde oppe tempoet selv om pulsen og følelsen er bra. Jeg gleder meg til å starte på zoombie hill for å få en annen type belastning.

(Når kroppen er sliten drar hodet og hjertet meg framover).

Zoombie hill er like framfor meg. Jeg ser ingen som løper lengre, alle har begynt å gå. Jeg er spent på hvordan det kommer til å kjennes når stigningen begynner. Kroppen kjennes bra og jeg fortsetter derfor å løpe også oppover. Fortsetter å hente inn rygger.

Jeg har nesten lagt bak meg hele zoombie hill, fortsatt løpende. Nå kommer slettene hvor jeg håper på å holde et høyere tempo. I det veien blir flat skriker venstre kne “STOPP”. Jeg prøver å veksle litt mellom å gå og løpe i håp om at knesmerten skal gi seg. Jeg blir nødt til å gå på den siste sletten før vi begynner på den avsluttende klatringen opp mot Gaustatoppen. Det er tungt å se at noen løper forbi meg på flaten. Det er som om noen stikker to kniver inn på hver side kneet, det vil ikke la seg presse lengre. Knærne har fått lide under syv kalde timer på sykkelen. Men jeg vet at jeg skal opp til toppen!

En koffeingel har gått ned. Sammen med pappa og bror er jeg klar for å starte på siste klatring opp til Gaustatoppen. Koffeinet og sulten på å ta enda noen plasser slår inn. Bror går framfor meg for å pace meg opp og velge ut den kjappeste ruten, da jeg verken har god rettningssans eller er helt pålitelig etter x-antall timer med blodslit. Jeg vet ikke hvor det kommer fra men kne smerten har mer eller mindre gitt seg og kroppen er klar til å knuse på igjen. “Tempo tempo” roper jeg fram til bror. Han begynner å løpe med meg hakk i hæl. “Gel” roper bror. 1 gel går ned. “Cola” sier han mens han gir meg en flaske. Noen slurker cola inntas. Det er ingen som tar oss igjen. Vi jakter rygg etter rygg. Selv etter nesten 14 timer med hard jobbing er jeg like motivert til å ta ryggene. Beina føles overraskenede bra. Oppover er jeg i mitt ess. Jeg har enda ingen aning om plasseringen min men er fortvilet over at det er så få damer framfor meg. “Det er dårlig med damer her” sier jeg litt fortvilet. “Det er fordi det ikke er så mange damer framfor deg det” sier bror. “Tuller du? Er det sant? Vet du hvilken plassering jeg har?” – “Du ligger vel rundt topp ti” svarer bror. Jeg hadde en drøm om å fullføre Norseman. På en god dag hadde jeg håp om å klare topp ti. Til tross for noen tunge timer med en gjennom kald kropp kan jeg fortsatt klare topp ti. Jeg kjemper for å ikke begynne å gråte av glede, men vi er ikke ferdig enda. Vi holder et så godt driv opp at jeg hører pappa puster og peser bak meg, som er en mann i over gjennomsnittet god form. Det er overraskende tilfredsstillende å høre at også han er sliten.


(Siste klatring før målgang).

Der er den. Toppen. Målstreken. Det er bare noen få trappetrinn igjen. Jeg graver fram det siste lille jeg har igjen av energi å løper opp de siste trinnene over målstreken. Jeg klarte det. 3800 meter svømming, de kaldeste 18 milene på sykkelen jeg noen gang har opplevd, min første marathon og 5000 høydemeter hadde jeg lagt bak meg. Tårene kommer. Tårer av glede. Jeg klarte ikke bare å komme meg til toppen. Jeg fikk en 9. plass i dameklassen og nummer 69 overall. Selv om jeg var utrolig sliten og lykkelig når jeg kom opp, var det eneste jeg tenkte på at jeg nesten ikke kunne vente med å få gjøre denne konkurransen på nytt.

(Målgang på Gaustatoppen. En ubeskrivelig og magisk følelse).

Tusen hjertelig takk til treneren min, alle som heiet oss fram, til alle mine sponsorer, venner, familie og andre som har bidratt til å gjøre dette eventyret mulig. En stor takk til mamma, pappa og bror som stilte som tidenes support team. Takk til Intersport og alle som stemte meg fram slik at jeg fikk startplass under årets Norseman. Uten dere hadde ikke dette vært mulig!


(Lykketårer og seiersrop).

Håper vi sees til neste år Norseman.


(En stor takk til mine kjære sponsorer: FullRulle, Byggmakker Østlyngen, Statnett, Eirik Hoaas AS, Bossekop Tannklinikk, Frikant, Kontor og Grafisk, Eltele og SolRX).

 

Race report Ironman Haugesund 70.3

I år ble NM i langdistanse triathlon tildelt Ironman Haugesund 70.3. Etter å ha trent triathlon målrettet i tre år med et lite opphold i fjor grunnet jernmangel, føles kroppen bedre og kjappere nå en noen gang tidligere. Føler meg utrolig heldig, som bare etter tre år innenfor sporten, – ble plukket ut av Norges Triathlonforbund til å få starte sammen med eliten under årets NM. Jeg hadde gledet meg masse til årets første konkurranse. Jeg skulle ikke bare få testet hvordan formen var for sesongen, men jeg skulle også konkurrere mot landets beste triathleter.

Fredag morgen er bilen pakket og klar. Sammen med kjæresten og storebror Kristian starter vi på roadtrip i retning Haugesund. Det er god stemning i bilen og vi møter på en rekke andre biler med sykler på taket. Endelig er sesongen snart i gang for meg også. Det er så nært at jeg nesten kan ta og føle på det.


(Ute å karber opp før konkurransedagen. Fint å ha kjæresten med som super support.)

Endelig er dagen her. Søndag morgen eller natt om du vil – klokken ringer 05:00. Jeg har drømt hele natten om konkurransen og er veldig klar til å komme i gang. Før start skal dekkene pumpes, sykkel og løpeposene sjekkes, et siste dobesøk, våtdrakten skal på og det skal varmes litt opp. Der er derfor lurt å være på plass ca. 1 time før start, slik at man har god tid til å forberede seg. Etter dobesøket gikk jeg for å sjekke sykkel og løpeposene mine som leveres dagen før. Til min forskrekkelse er sykkelposen min vekk. Jeg huker tak i en av de frivillige som jobber på arrangementet. Hun hjelper meg å lete og konkluderer med det samme som meg: Posen er vekk! En rekke tanker fyker gjennom hodet mitt. Jeg er avhengig av sykkelsko og hjelm for å kunne fullføre dagens konkurranse. Er det virkelig slik årets første konkurranse skal gå for meg? Kun svøm? I full panikk løper jeg for å finne bror som selv holder på å gjøre seg klar til start. “Sykkelposen min er borte” roper jeg til han med skjelven og frustrert stemme. Bror som vet hvor mye jeg har gledet meg til dette skjønner med en gang at dette må fikses! Han spurter bort til T1 (første skiftesone). I det vi ankommer har en av de frivillige under Haugesund funnet posen min. “Her er den” sier hun mens hun overrekker den til meg. Den følelsen hun ga meg i det øyeblikket er helt ubeskrivelig deilig. I ekstase kaster jeg meg rundt halsen hennes med tårer i øyene og får nesten ikke takket henne nok. Dagen var reddet. Nå kunne jeg begynne å forberede meg til start.

Det er overskyet og meldt en del vind, regn og litt sol i løpet av dagen. Temperaturen er på rundt 8 grader og vannet målt til 15 grader. Svømmen hadde derfor blitt kuttet ned. Den skulle være kuttet til 1500m, men det viste seg at de fleste hadde svømt rundt 1700m. Så da ble det nesten en hel 70.3 likevel. Jeg vet at så lenge jeg ikke blir kald så har været lite å si for meg. Jeg er jo tross alt fra Finnmark og godt vant med å trene under alle slags forhold.

Klokka 08:05 går elitestarten for damene. Der står jeg sammen med blant annet olympisk mester Nicola Spirig og fjorårets Norseman vinner Kristin Lie. Det er nesten som om en drøm går i oppfyllelse bare ved å få lov til å starte sammen med disse maskineriene. Selv ble jeg litt starstrucked når Kristin Lie sa hei til meg under frokosten.


(Elitestarten for damene kl 08:05.)
 

Startskuddet gikk! Sammenlignet med elitedamene er jeg ingen sterk svømmer. Jeg var derfor forberedt på å blir knust på svømmen, i den forstand at jeg kom til å være en av de som kom sist opp av vannet. I ettertid når jeg ser på resultatlisten viste deg seg at jeg verken var av de kjappeste eller treigeste under badingen.

T1 står for tur. Jeg løper det jeg klarer for å finne sykkelposen min. I det jeg kommer inn i skifteteltet har jeg enda ikke begynt å kle av meg våtdrakten. Jeg var altfor opptatt av å løpe raskt opp å forsikre meg om at posen min enda var der. Jeg blir litt irritert på meg selv for ikke å ha hodet med meg. Men det preller raskt av når jeg begynner å fokusere på arbeidsoppgavene igjen. Mange løper ut av skiftesonen i kun trisuite. ?Følg din plan? sier jeg til meg selv mens jeg kler på meg både ulltrøye og jakke. Det var lurt, selv om jeg brukte noen minutter ekstra på å kle på meg. Etter løpet hørte jeg om flere som måtte bryte underveis på grunn av de kalde forholdene. Selv hadde jeg det som plommen i egget både i vind og regn.

Sykkel har aldri vært min sterke side. Men i år hadde jeg trent mer sykkel enn noen gang tidligere. Det lønnet seg! Bror har alltid pleid å knuse meg på sykkel. Han hadde startet 15 min etter meg og jeg ventet spent på at han skulle sykle forbi. Jeg skulle gjøre det jeg klarte for å holde han bak så lenge som mulig. Selv om jeg ble forbisyklet av en rekke utøvere hadde jeg likevel et godt tempo på sykkel. Bedre enn jeg noen gang har hatt tidligere. Jeg anser ikke meg selv som den råeste i utforkjøringene, men pga de glatte våte veien kviet mange seg i nedoverbakkene. Jeg valgte å stole på meg selv og utstyret å ga på det jeg klarte også nedover. Til tross for min lette vekt var det gøy å kunne ta folk igjen også nedover. Jeg er som regel litt treigstartet og er i mitt ess et par timer ut i konkurransene. Siste milene av sykkelløypa var det min tur til å begynne å jakte rygger. I det jeg sykler inn mot T2 har jeg enda ikke sett snurten av bror.

TISSEPAUSE! Puh.. Like deilig hver gang. Ett minutt ekstra fyker av gårde i skiftesonen for å tømme blære. Jeg gleder meg alltid til å starte på løp. Hvis alt stemmer så skal jeg bare cruise av gårde. I det jeg løper ut av T2 hører jeg de roper opp navnet til bror på høytaleren etterfulgt av mitt. Han har løpt ut av T2 like før meg. Jeg ser ryggen hans 50 m framfor meg. Det er motivasjon nok i seg selv til å øke tempoet litt. På grunn av en litt kranglete fot har jeg ikke fått løpt like mye som jeg ønsket før sesongen, men føler likevel at løping er disiplinen jeg er desidert sterkest i.

I løpet av den først kilometeren  henter jeg inn ryggen til bror. Vi løper side om side en liten stund før vi de neste kilometerene begynner å jakte hverandre. Vi bytter på å ligge framme å holde tempoet oppe. Etter 5 km begynner han å dra ifra. Jeg klarer ikke å holde tempoet hans. Jeg kjenner allerede at jeg er sliten i leggene. Tanker som “Det er vondt. Jeg er sliten. Han drar ifra.” – begynner å grave meg ned. Det er på tide med en liten peptalk med meg selv “Du skal ikke slippe den ryggen Martine! HOLD DEN RYGGEN. Det er bare akkurat nå det er vondt. Du tåler å ha det vondt”. Jeg begynner å sette opp farten og prøver å holde et jevnt tempo, samtidig som jeg passer på at avstanden til ryggen hans ikke blir større.


(Team Hoaas on the go. Gøy å få konkurrere side om side sammen med bror.)

Første halvdel av løpeetappen velger jeg å kjøre hardt men kontrolert. Holde en fart jeg vet jeg klarer å holde. De siste 10 km går jeg all in for å tømme det siste lille jeg har igjen av krutt. Jeg holder fortsatt ryggen til bror, men nå er det på tide å hente den inn. Jeg veier mindre enn han og vet at jeg løper lettere oppover. Jeg holder siden hans noen minutter før det kommer en liten stigning som jeg bestemmer meg for å sette inn støttet for å prøve å riste han av. Jeg drar ifra sakte men sikkert. De siste 5 km er tunge. Leggene er helt utmattet og jeg sliter med hold (eller sting som vi sier i Finnmark) i magen.


(Det er alltid like deilig å komme i mål. Følelsen er enda bedre når du har gitt det ditt alt.)

Når jeg kommer i mål har jeg ingen aning om hvordan plasseringen min er. Uavhengig av andres prestasjoner var jeg utrolig fornøyd likevel. Jeg kom i mål over 10 min kjappere enn antatt tidsbruk på en god dag hvor alt skulle klaffe.

Det var godt å få bekreftet at jeg faktisk hørte hjemme i elite klassen. Kom i mål på tiden 05:01:00. 25 minutter og 34 sekunder bak vinneren Kristin Lie. Gikk av med en 7. plass i elite NM i langdistanse og en 2. plass i Ironman Haugesund age group 25 – 29.


(Fornøyd frøken med 2. plass i age group. Alltid like gøy med pokal.)

Atter et år med et utrolig bra arrangement i Haugesund. Er selvsagt allerede påmeldt til neste år. Ironman Haugesund har virkelig gjort seg fortjent til ranking som et av verdens beste 70.3 arrangement. Både crewet og innbyggerene gjør dette til en unik oppevelse.

See you next year Haugesund!