En drøm blir virkelighet – Min fulldistanse debut, NORSEMAN 2016


(Innsjekking og henting av startnummer dagen før).

Etter 3,5 timer med god dyp søvn bråvåkner jeg med en puls godt oppe i sone 1. Nå skjer det! Ventetiden er snart over. Til tross for et relativt høyt spenningsnivå er det aldri noe problem å spise, frokosten går ned på 1-2-3. Nå vil jeg bare komme i gang.


(Smørblid til frokost kl. 02:00)

Klokken er 04:00 og fergen legger fra kai. Jeg får spist en siste bar før start, men nå er det verre å få ned maten. “Hold på brillan” hadde bror sagt til meg før start. I det beina mine letter fra ferga legger jeg hånda over pannen for å holde på både badehetten og brillene. For en finnmarking er det gode vannforhold. Temperaturen på 13-16 grader kjennes behagelig og vannet er i lett bevegelse. Det er strøm utover, de fleste bruker derfor lengre tid enn anntatt på å komme seg til land. Jeg ser på klokken mens jeg løper inn i T1. “Jeg har brukt lang tid” tenker jeg, uviten om at jeg har svømt relativt bra, forholdene tatt i betraktning. 15. dame ut av vannet. Jeg er god og varm etter badingen, men vet at jeg har kaldt vær i vente. Både ulltrøye, hansker, jakke og refleksvest tas på før jeg hopper på sykkelen.


 (Support får også god trim. Bror hadde selv løpt en marathon totalt i løpet av dagen som support. Tåken ligger lavt og temperaturen er nede i rundt 5 grader).

Jeg gleder meg til første klatringen på sykkel. Nå er vi i gang! Jeg konsentrer meg om å holde mitt tempo, ikke la meg rive med av de som sykler kjappere. Jeg vet at jeg skal holde på lenge, kjører jeg for hardt nå kan det få konsekvenser for resten av løpet.

Første klatringen opp til Dyranut blir unnagjort 5 minutter kjappere enn anntatt. Jeg er fornøyd. Nå skal jeg bare cruise over Hardangervidda i god medvind, tror jeg. Regnet begynner å hølje ned. Jeg er sikker på at det bare er et skyll som kommer, og takker nei til regnjakken supporten tilbyr meg. Etter noen mil i regn skjønner jeg at det ikke kommer til å gi seg. Jeg er gjennomvåt, tåka ligger lavt og de åtte gradene blir plutselig veldig veldig kalde. Regnjakken og pannebånd blir tatt på. Men det hjelper lite når jeg allerede er kald inn til beinet. Nedoverbakkene er en kamp på grunn av de effektive kuldegradene. Leppa begynner å skjelve og jeg kan ikke ligge i tempobøyla, på grunn av at kroppen er så kald at den har ukontrolerte rykninger. Jeg hadde gitt mye for en varm dusj og noe varmt å drikke akkurat nå. Jeg har ikke mer klær å kle på meg. Support teamet mitt skjønner at dette må gjøres noe med. De hadde stoppet for å fylle varmt vann på flaskene, for å varme meg opp fra innsiden. Varm sportsdrikke går ned, det hjelper en liten stund, før en ny nedoverbakke kommer. Jeg er kvalm av kulden og matlysten er dårlig. Men presser likevel i meg alt jeg får servert. Jeg vet at jeg er avhengig av å få i meg nok for å klare å holde intensiteten oppe.


(Mestringsfølelsen er enorm etter å ha kommet seg gjennom drøye syv timer med tøffe forhold).

“Vil du ha plassering?” spør bror. “Nei” svarer jeg. Jeg er så kald at jeg har nok med å konsentrere meg om å få beina rundt. Hvordan jeg ligger ann i konkurransen vil ikke gjøre at jeg klarer å holde et høyre tempo under disse forholdene. Jeg bruker mye energi på å fryse. Jeg gleder meg til hver oppoverbakke i håp om å klare å finne litt varme. Aaah.. Det siler deilig varme nedover lårene mine. Skjønner ikke hvorfor jeg ikke har tenkt på dette før, jeg som kan tisse på komando. Noen sekunder med varme nytes til det fulleste før kulda igjen inntreffer. Regnet gir seg ikke før jeg er noen kilometer unna T2.

Bror er klar og T2 går som en drøm. Jeg er så kald at jeg velger å starte løpingen med alle klærne på for å få varmen i meg. Bror hjelper meg å knyte skoene da hendene er så frosne at de ikke vil fungere. Jeg har god fart ut av T2. Tar rygg etter rygg. Men de fleste er menn. Jeg prøver å se etter damerygger jeg kan jakte for å klatre på resultatlisten, men det er ikke mange å se. Etter 15 km begynner det å bli tungt. På grunn av en plantar faciitt har jeg ikke fått like mye mengde som ønskelig på løp i forkant av Norseman, dette merker jeg nå. Musklaturen min klarer ikke å holde oppe tempoet selv om pulsen og følelsen er bra. Jeg gleder meg til å starte på zoombie hill for å få en annen type belastning.

(Når kroppen er sliten drar hodet og hjertet meg framover).

Zoombie hill er like framfor meg. Jeg ser ingen som løper lengre, alle har begynt å gå. Jeg er spent på hvordan det kommer til å kjennes når stigningen begynner. Kroppen kjennes bra og jeg fortsetter derfor å løpe også oppover. Fortsetter å hente inn rygger.

Jeg har nesten lagt bak meg hele zoombie hill, fortsatt løpende. Nå kommer slettene hvor jeg håper på å holde et høyere tempo. I det veien blir flat skriker venstre kne “STOPP”. Jeg prøver å veksle litt mellom å gå og løpe i håp om at knesmerten skal gi seg. Jeg blir nødt til å gå på den siste sletten før vi begynner på den avsluttende klatringen opp mot Gaustatoppen. Det er tungt å se at noen løper forbi meg på flaten. Det er som om noen stikker to kniver inn på hver side kneet, det vil ikke la seg presse lengre. Knærne har fått lide under syv kalde timer på sykkelen. Men jeg vet at jeg skal opp til toppen!

En koffeingel har gått ned. Sammen med pappa og bror er jeg klar for å starte på siste klatring opp til Gaustatoppen. Koffeinet og sulten på å ta enda noen plasser slår inn. Bror går framfor meg for å pace meg opp og velge ut den kjappeste ruten, da jeg verken har god rettningssans eller er helt pålitelig etter x-antall timer med blodslit. Jeg vet ikke hvor det kommer fra men kne smerten har mer eller mindre gitt seg og kroppen er klar til å knuse på igjen. “Tempo tempo” roper jeg fram til bror. Han begynner å løpe med meg hakk i hæl. “Gel” roper bror. 1 gel går ned. “Cola” sier han mens han gir meg en flaske. Noen slurker cola inntas. Det er ingen som tar oss igjen. Vi jakter rygg etter rygg. Selv etter nesten 14 timer med hard jobbing er jeg like motivert til å ta ryggene. Beina føles overraskenede bra. Oppover er jeg i mitt ess. Jeg har enda ingen aning om plasseringen min men er fortvilet over at det er så få damer framfor meg. “Det er dårlig med damer her” sier jeg litt fortvilet. “Det er fordi det ikke er så mange damer framfor deg det” sier bror. “Tuller du? Er det sant? Vet du hvilken plassering jeg har?” – “Du ligger vel rundt topp ti” svarer bror. Jeg hadde en drøm om å fullføre Norseman. På en god dag hadde jeg håp om å klare topp ti. Til tross for noen tunge timer med en gjennom kald kropp kan jeg fortsatt klare topp ti. Jeg kjemper for å ikke begynne å gråte av glede, men vi er ikke ferdig enda. Vi holder et så godt driv opp at jeg hører pappa puster og peser bak meg, som er en mann i over gjennomsnittet god form. Det er overraskende tilfredsstillende å høre at også han er sliten.


(Siste klatring før målgang).

Der er den. Toppen. Målstreken. Det er bare noen få trappetrinn igjen. Jeg graver fram det siste lille jeg har igjen av energi å løper opp de siste trinnene over målstreken. Jeg klarte det. 3800 meter svømming, de kaldeste 18 milene på sykkelen jeg noen gang har opplevd, min første marathon og 5000 høydemeter hadde jeg lagt bak meg. Tårene kommer. Tårer av glede. Jeg klarte ikke bare å komme meg til toppen. Jeg fikk en 9. plass i dameklassen og nummer 69 overall. Selv om jeg var utrolig sliten og lykkelig når jeg kom opp, var det eneste jeg tenkte på at jeg nesten ikke kunne vente med å få gjøre denne konkurransen på nytt.

(Målgang på Gaustatoppen. En ubeskrivelig og magisk følelse).

Tusen hjertelig takk til treneren min, alle som heiet oss fram, til alle mine sponsorer, venner, familie og andre som har bidratt til å gjøre dette eventyret mulig. En stor takk til mamma, pappa og bror som stilte som tidenes support team. Takk til Intersport og alle som stemte meg fram slik at jeg fikk startplass under årets Norseman. Uten dere hadde ikke dette vært mulig!


(Lykketårer og seiersrop).

Håper vi sees til neste år Norseman.


(En stor takk til mine kjære sponsorer: FullRulle, Byggmakker Østlyngen, Statnett, Eirik Hoaas AS, Bossekop Tannklinikk, Frikant, Kontor og Grafisk, Eltele og SolRX).

 
2 kommentarer
    1. Fantastisk Martine!! Blir rørt av å lese om reisen din. Gleder meg til å følge deg videre på dine prestasjoner og VM du straks skal begi deg utpå. Du er en jernkvinne som motiverer alle på din vei. 😄💪🏻💕 Ps. supermann og terminator kan bare gå å legge seg for det er en ny superhelt i byen 😉😉

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg