Race report: VM Ironman 70.3 Sunshine Coast

Vannet er målt til 20,5 grader søndags morgen. Med så varme forhold er våtdrakt valgfritt. Jeg velger å svømme med drakt siden det er det jeg har trent på. Himmelen er skyfri og sola varmer godt. Våtdrakten blir så steikende heit at jeg er nødt til å plaske litt i sjøen før vi får beskjed om å svømme fram til startlinjen. Vi er det siste gruppen som starter ut. Bølgene spruter lett inn mot land, starten går!


(Smør blid før start og klar til å komme i gang, som vanlig).

Jeg finner raskt flyten på svømmingen og glemmer helt å se etter hai. Bare minutter etter startskuddet holder sporingsbrikken min på å løsne fra foten. Jeg må stoppe opp noen sekunder for å feste den på nytt. Bare på de få sekundene svømmer det en flokk forbi meg. “Heller det enn å måtte stoppe på land for å få fikset en helt ny brikke” tenker jeg og finner kjapt tilbake til flyten. Det kjennes ut som at jeg glir godt i vannet. Jeg plasker forbi noen med en annen farge på badehetten, de har startet i puljene før oss og tenker derfor at jeg kanskje svømmer bra. Det er en håpløs oppgave å få full oversikt over de andre baderne ute i vannet. Når jeg kommer til land ser jeg at jeg har brukt lengre tid enn planlagt. Jeg omstiller meg raskt å prøver å være effektiv i skiftesonen (T1). Det er et lite stykke å løpe fra stranden opp til T1. Hele kroppen min fylles opp med syre mens jeg løper opp, jeg kaster etter pusten og river av meg våtdrakten.

(Hadde øvd inn noen kjappe ninja moves for T1).

Etter bare noen små minutter på sykkel kommer det noen korte klatringer. Pulsen flakser i været og jeg blir tatt igjen i oppoverbakkene. Jeg prøver å konsentrere meg om å roe ned reka for å få pusten tilbake, men sliter litt med å holde hodet kaldt og kjøre mitt eget løp.


(Opp å jobbe når det kommer atter en liten bakke på sykkeltraseen).

Endelig kommer vi ut på motorveien. Jeg har fin frekvens på pedalene og god fart på hjulene. Beina kjennes veldig bra ut til tross for at pulsen er litt høy. Jeg velger å holde tempoet i håp om at det skal holde. “Kjør hardt. Du tåler det!” hadde bror sagt til meg like før start. I dag er dagen til å sjanse. Jeg kjenner meg sterk.

Jeg titter ned på klokka jevnlig for å passe på at jeg fyller på med nok energi per time. Henter inn rygg etter rygg samtidig som selvtillitten vokser. Det er ingen som sykler forbi meg. Det er spektakulært og for en gangs skyld ikke bli syklet forbi av så mange. Det har selvsagt noe å si at vi var den siste gruppen som startet ut, men jeg prøver å nyte øyeblikket her og nå og setter pris på de små gevinstene gjennom hele løpet. Jeg tar igjen både eldre kvinner og menn som har startet i puljene før meg. Jeg smiler til alle som heier på oss mens jeg leker meg videre. Etter 1 time på sykkelen kjenner jeg at jeg begynner å bli veldig sliten. Jeg presser i meg en koffein gel for å klare å holde trykket oppe.

Etter mange krappe vendinger, et tempo som ikke ville vært forsvarlig selv på en rolig langtur og en ivrig motvind tar endelig motorveien slutt. Jeg vet at framfor meg har jeg en tilsynelatende uskyldig bakke med tosifret stigningstall. Her kommer syra til å tyte ut av både nese og ører, for at jeg i det hele tatt skal komme meg framover. I bakken sykler jeg forbi flere som har valgt å gå av sykkelen og trille opp. Endelig kommer jeg til toppen. Kroppen er så stiv av syre at situasjonen kan meldes som lettere kritisk. Jeg blir nødt til å ta det rolig for å oppnå en akseptabel pustefrekvens. Når pulsen har roet seg er det på tide å gire opp igjen og hente inn flere rygger. Jeg ser på klokka og har brukt lengre tid enn planlagt, også på sykkel. Jeg er på ingen måte overrasket da løypen er veldig krevende og slettes ikke like flat som løypeprofilen tilsier. Jeg har slitt hele løypa med å holde et godt tempo på en akseptabel puls. Jeg innser at det kommer til å bli vanskelig å sette noen personlige rekorder på dagens løype.

Det er noen få kilometer igjen til T2. Sult som normalt er en fraværende følelse under konkurranse har nå meldt sin ankomst. Musklene er helt tomme for energi. Jeg har spist maks av det kroppen er i stand til å ta opp av karbohydrater. Jeg innser at jeg har kjørt for hardt og er spent på hvordan løpingen kommer til å gå.

Ut på løp har jeg syre flagrende ut av ørene og sliter med å holde et godt tempo. Jeg bestemmer meg for å holde en akseptabel fart i håp om at beina skal komme seg etter hvert. Jeg fortsetter å fylle godt på med vann og energi for å grave fram litt overskudd. Sola steiker og svetten siler. Det står folk rundt i løypa med vannslanger for å kjøle ned deltakerne, og kanskje aller mest noen overopphetede finnmarkinger som har reist jorda rundt for å være med på VM. Jeg har helt i meg 1 liter mer væske enn jeg normalt pleier under sykkeldelen, enda må jeg ikke tisse, og det til tross for at jeg har tidenes minste blære. Det er tydelig at kroppen er preget av forholdene.


(Varm syrefest på gang).

7 km ut i løpeetappen har skrotten enda ikke vist noen tegn til forbedring. Jeg fokuserer på å komme meg framover. Med sko som kjennes ut som de er laget av bly, krever konkurransen i dag sin kvinne. Hodet har så veldig lyst, men beina er så altfor tunge. Jeg tenker at jeg skal trykke på de siste 10 km. Men beina og hodet er helt tomt. Løping er som regel min sterkeste gren, men i dag kjennes det ut som at de fleste tar meg igjen. Frøken “lett på tå” har takket for seg og gitt plass til frøken “vil ikke”, som har mer enn nok med å holde sone 1 fart.

Siste 6 km mot mål hører jeg noen som kommer pustende og pesende bak meg. To damer i fint driv løper forbi. Jeg bestemmer meg for å prøve å holde følge med dem så lenge jeg klarer inn mot mål. De holder for meg et rolig sone 2 tempo, som jeg normalt fint holder på en litt hardere langtur. ?Det burde gå de siste kilometrene? tenker jeg mens jeg krangler beina framover. Det er ikke til å stikke under en stol at det motiverer meg veldig at de holder på å puste lungene sine ut mens de løper. Pusten min er ikke sliten og pulsen er ikke høy. Det er de tunge skoene mine som er problemet i dag.

Ingen av oss sier et ord mens vi jobber sammen som et team mot mål. Vi bytter på å ligge framme å dra for å holde tempoet oppe. Det er 2 km igjen til mål. En av damene klarer ikke lengre holde følge, stønningen hennes forsvinner sakte men sikkert bak oss. Den andre begynner å dra ifra. Jeg bestemmer meg for å holde ryggen hennes fram til mål for så å forsøke å sette inn et siste nådestøt for å hente henne inn.

100 meter før mål setter jeg opp tempoet. Det begynner å krible i hele kroppen av syre. Jeg har to damer framfor meg som jeg sprinter det jeg klarer forbi. Jeg henter inn den siste dama kun meter før mållinjen. ?To plasser høyere på overall listen om ikke annet? tenker jeg.


(Siste krampetak og flatterende pain face inn mot mål).

Halsen knyter seg sammen mens jeg hiver etter luft. Når pulsen har roet seg får jeg øye på mamma. Hun tar rundt meg og jeg begynner å gråte. En blanding av skuffelse og utmattelse tar over kroppen min. På samme tid er jeg lettet over å ha fullført etter x-antall timer med en tung, både fysisk og psykisk kamp. Det var deilig å tørre å presse litt hardere enn vanlig. Kjenne hvordan det var å møte veggen under konkurranse, slik at jeg kan unngå det ved en senere anledning.

Under VM ble jeg kjent med kroppen min og dens begrensninger på en helt ny måte. Man vet ikke hvor hardt man kan presse før man har vært over grensen. Dette var ikke en av mine beste konkurranser. Det ble ingen pers, men jeg sitter igjen med utrolig mye lærdom og erfaringer som vil gjøre meg enda sterkere i 2017. Ikke minst er jeg nå enda mer sulten for neste års sesong.

Tusen hjertelig takk til treneren min som passer på meg, mamma som stilte som tidenes support og brøler i løypa, familie, venner og alle som har fulgt med og ønsket meg lykke til. En stor takk til mine sponsorer FullRulle, Eltele, Frikant, Byggmakker Østlyngen, Bossekop Tannklinikk, Eirik Hoaas AS, Kontor og Grafisk, Statnett og SolRX som har hatt troa på meg og støttet meg ut denne sesongen. Nå er det på tide å la kroppen hvile og bygge seg helt opp igjen, slik at den er klar for enda mer juling og en ny sesong.


(Feirer seongen med en is eller tre. Nå er off season i gang).

 

 

 
0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg