Martine Hoaas

Klokken ringte 05:30. Jeg kunne høre regnet plaske ned på taket og vinden rive i veggen. Som det A-mennesket jeg er spratt jeg opp av sengen, overraskende opplagt til tross for lite søvn flere netter i forveien. Jeg var i godt humør og hadde lite nerver. Jeg visste at jeg enda hadde lave jernlagre, men var sulten på å konkurrere. Fokuset var rettet mot å kose meg, kjøre mitt eget løp, få en gjennomkjøring og kjenne på den deilige følelsen man får av å konkurrere. “Ha det moro, smil” var tankene som gikk gjennom hodet mitt. Jeg hadde gjort nøye forarbeid med maten uken i forveien, planlagt når, hvor mye og hva jeg skulle ha i meg under hele løpet. Forrige sesong fikk jeg testet ut en hel del forskjellige ting i forhold til mat. Blant annet gikk jeg i fella med å spise for mye og “dårlig” mat dagende før og til frokost på selve konkurranse dagen. Når det kommer til mat er dette veldig individuelt, det krever derfor en del utprøving for å finne det som er mest optimalt for akkurat deg.

Jeg går som en robot bort til frokostbuffeten å henter det jeg hadde planlagt at jeg skulle spise og visste kroppen tålte. Jeg fikk i meg en god frokost bestående av tre brødskiver med masse smør, sjokoladepålegg, fete oster og syltetøy. Humøret var fortsatt på topp. Ingen nerver og vitsene lå løst.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det er flere meter høye bølger der ute. Svømmeetappen var blitt kuttet ned til 1000m pga. de ekstreme forholdene. Jeg blir ikke skremt. Deler av svømmeløypen ble testet ut under samme forhold noen dager tidligere. Dette kan jeg! Jeg føler meg trygg i store bølger. Våtdrakten er på. Det regner så mye at jeg tar på meg svømmebrillene i god tid før start for å kunne se noe. Det er 10 min til start. Alle trekker ned mot stranden. Jeg er fortsatt rolig men kjenner godt at det begynner å krible i magen. Jeg er så klar til å komme i gang. Startskuddet går. Jeg ser raskt at det er mange som kvier seg med å starte ut i bølgene. Jeg løper det jeg klarer ut å hopper inn i det. Jeg merket at jeg må vende hodet litt lengre bak, tettere mot armhulen når jeg skal puste, slik at armen skal komme i le for bølgene som hele tiden strømmer over. Jeg finner raskt flyten. Endelig får jeg igjen for all treningen i kaldt vann og store bølger.

Jeg kommer opp av vannet, våtdrakten er halvveis av før jeg er inne i skiftesonen. Sykkeltøy er på, jeg sprinter alt jeg klarer ut til sykkelen min. “rosa styretape, rosa styretape” går gjennom hodet mitt. Jeg finner sykkelen raskt. Full fart fram. Jeg ruller av gårde. Jeg koser meg. Jeg tenker på hvor heldig jeg er som får muligheten til å gjøre dette. Jeg smiler til meg selv og det strømmer en god følelse gjennom hele kroppen.

Jeg blir litt ivrig i starten å starter de første 30 min på sykkel med puls i sone 4. Jeg må roe ned. Jeg må hele tiden minne meg på at det er mitt løp og mitt tempo. Regnet fortsetter å piske ned. Vinden river i sykkelen min. “Gjør deg så liten som mulig” sa bror til meg før start. Ordene har brent seg fast i hodet, jeg kryper så langt ned i tempobøylene som jeg kommer. Der blir jeg! Jeg fortsetter i samme robot stil å gjør alt som jeg hadde planlagt. En bar skal åpnes hver halvtime, å den SKAL ned med et par slurker væske. Etter en time kan det godt kjennes i beina at jeg startet litt hardt ut på sykkel. Som planlagt begynner jeg på flasken med koffein. Det hjelper. Jeg fortsetter å jobbe godt. Igjen får jeg betalt for alle de lange turene mine i dårlig vær. De våte glatte veiene skremmer meg ikke i dag. Til tross for min forholdsvis lette kropp så tar jeg folk igjen i nedoverbakkene. Men jeg blir også syklet forbi av en hel del kjappe menn og damer med store sykkellår. “Kjør ditt løp” går gjennom hodet mitt når jeg har lyst til å henge meg på. Jeg fortsetter å smile til meg selv og alle som har møtt opp for å heie.

Jeg løper med sykkelen inn i skiftesonen, beina kjennes gode ut. Jeg må sånn tisse at jeg har vondt. Beina samles godt mens jeg hiver av meg sykkeltøy og tar på meg løpesko. Jeg rekker akkurat innom et av toalettene på skifteområdet før jeg tisser meg ut. 1 minutt ekstra går i skiftesonen bare til å tømme blæra. ENDELIG! Jeg løper ut å beina kjennes sykt bra. Endelig er det min tur. Kroppen er helt vill. Jeg klarer ikke slutte å smile. Første km blir unnagjort på 4 min. Nå skal jeg bare løpe og smile. Dette kan jeg. På hver drikkestasjon fokuserer jeg på å få tak i redbull. Jeg vet at den inneholder både sukker og koffein som hjelper meg til å holde tempoet mitt. I tillegg springer jeg konstant med en gel i hånden som jeg sipper litt av hele tiden. “Du ligger på 7. plass. To framfor deg er veldig sliten” roper mamma til meg 5 km inn i løpe etappen. Uten andre forventninger til konkurransen enn å ha det gøy og kanskje klare topp 10 blir jeg veldig oppspilt. Jeg må konsentrere meg for å prøve å holde en fornuftig puls når jeg blir enda mer sulten på god plassering. Før konkurransen hadde jeg og bror tullet om plass til VM i Australia. Dette gikk nå gjennom hodet mitt og jeg kjente hvor sulten jeg er. Jeg fortsetter å jakte ryggene til unge jenter som kan høre til min age group. Hver gang det begynner å bli tungt sier jeg til meg selv “hofta fram, hodet opp, smil”. God teknikk og godt humør gjorde at jeg hadde desidert beste løpetid i min age group. Det er ett par km igjen til mål. Jeg begynner å øke tempoet enda mer. Avslutter med sone 4-5 sprint inn til mål!

Følelsen jeg har etter målgang er helt fantastisk. Tanken på at jeg har klart topp 10 er helt vill. Mamma kommer løpende mot meg “jeg tror du har tatt 5. plass”. Jeg må jobbe for å holde gledestårene tilbake. Det tikker inn en melding til mamma fra bror “DET BLE FAEN MEG EN 3. PLASS!”. Nå klarer jeg ikke holde det tilbake, jeg ler og gråter om en annen. Etter all motgang og alt det harde arbeidet denne sesongen så tok jeg pallplass. Drømmen om VM i Australia ble virkelighet, til tross for lave jernlagre. Det var utrolig deilig å få en bekreftelse på at alt det harde arbeidet jeg hadde lagt ned ikke var forgjeves. Staheten min er ikke bare galskap. Jeg kan visst jeg vil. Det gjelder å ikke gi seg selv om man møter på motgang, men fortsetter å jobbe mot sine mål og drømmer. Kunne heller ikke drømt om å ha et bedre team rundt meg, bestående av venner og familie som støtter meg i det jeg gjør. Tusen takk! Jeg gleder meg til å fortsette det gode samarbeidet mellom meg og GetRobust for å utvikle meg enda mer og bli en enda bedre utøver.

Her kommer noen av bildene fra fotoshooten jeg hadde med Vegard Herstrøm for noen uker siden. Jeg er kjempe fornøyd med bildene. Vegard har gjort en riktig god jobb. Sjekk han gjerne ut på: http://www.vegarherstrom.com/

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Her er en video fra fotoshooten jeg hadde med fotograf Vegar Herstrøm i går. Kjempe gøy å få lov å være med på dette, gleder meg til å se bildene!

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

I går laget jeg gazpacho med ostesmørbrød til kvelds. Det ble en slager. Enkelt, godt og næringsrikt. Gazpacho er en kald suppe som er en spansk nasjonalrett. Suppen i seg selv er ikke nok mat for meg før leggetid, jeg serverte den derfor med ostesmørbrød og smilende kokte egg.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Oppskriften gir ca. fire skåler med suppe.

Du trenger:

1 boks hakkede tomater

1 gul paprika

1 rød paprika

1 agurk

½ løk

4 fedd hvitløk

3 ss olje

5 dl kaldt vann

3-7 ss eplesider eddik/rødvins eddik

4 ss ketchup

Basilikum fersk eller tørr (Fersk: ½ plante Tørr: 1 ss)

Salt

Pepper

Jeg brukte også følgende for å få litt mer snert på suppa:

1 ts BBQ saus

3 ts fish sauce

1 ts oyster sauce

1 ts ravigotte saus (evt sennep)

2 ts paprika krydder

1-2 ss honning

Slik gjør du:

Del hvitløken i små biter og surr den kjapt i stekepanna sammen med olje, pass på at den ikke svir seg. Kutt opp paprika, løk og agurk. Ha det i panna sammen med de hakkede tomatene, basilikum og ketchup, stek de til grønnsakene blir blanke og møre. Hell massen over i en kasterolle og tilsett kaldt vann. Kjør suppen med stavmikser til den blir glatt og gjevn. Smak den til med eddik, salt, pepper og annen smakssetting av ønske.

Husk at suppen skal være kald, sett den gjerne litt i kjøleskapet før servering. Jeg serverte suppen med ostesmørbrød med ketchup og basilikum, kokte egg og crème fraîche.

I påsken dro jeg og storebror Kristian på triathlon treningssamling til Mallorca. Etter en lang vinter med mye trening alene og med x-antall timer på sykkelrulla skulle det bli godt med friskt og nytt inneputt. Jeg hadde gledet meg lenge til å møte nye mennesker som deler den samme lidenskapen, eller galskapen om du vil. Ikke minst se om jeg klarte å holde følge. Det skulle bli deilig med 10 dager kun med fokus på trening. Ingen stress med å rekke jobb, skole og alt annet. Trening, mat og hvile skulle være første pri hele påska.

På campen var det veldig høyt nivå, og det var deilig å trene med noen som fikk meg til å jobbe enda hardere. Jeg tror det er viktig å trene med de som er bedre enn seg selv for å ha mulighet til å utvikle seg enda mer. Det er selvsagt viktig å følge sitt eget tempo og sine egene soner for ikke å bli overbelastet, men 10 dager med andres tempo går også helt fint, og er utrolig gøy. På en slik samling med mye trening er det nok ikke så dumt å lytte til sin egen kropp, å kjøre sitt eget tempo hvis du kjenner at behovet for det er sterkt. Kjører man på for hardt og for lenge vil man kanskje heller ikke klare å holde følge lenger, fordi kroppen roper etter hvile og på toppen av det hele blir du kanskje skadet. På meg ble det totalt litt over 38 timer på 10 dager, og er veldig fornøyd med det.

Selv om jeg kan mye om både trening og kosthold fra før så har jeg lært utrolig mye nytt og nyttig på samling. Jeg har fått masse friskt innputt både på sykkel, løp, svømming og styrketrening. Kanskje viktigst av alt kosthold. Mat er jo halvparten eller mer av treninga. Noe jeg visste fra før, men her fikk jeg det virkelig inn med teskje. Du fungerer ikke lenge på sykkelsetet hvis du ikke får nok mat trødd i hullet. Tidligere har jeg vært ganske gåen etter forholdsvis rolige sykkelturer (sone 1) på rundt 3 timer. Men med nok mat og drikke kan jeg visst holde på myyyye lengre enn det uten å egentlig bli spesielt sliten. Jeg har alltid vært flink å spise, men ikke under og like etter treningsøktene hvor det faktisk er viktigst å være flink å få i seg nok næring, både for prestasjonen og restitusjonen sin del.

Etter campen var jeg veldig spent på hvordan det kom til å bli når jeg kom hjem. Tungt eller lett? Det var overraskende lett og jeg var motivert til å bli enda bedre etter møte med så mange maskineri på Mallorca. Det var ekstra gøy å hoppe ut i bassenget med masse nye teknikk øvelser og intervall oppbygginger som måtte testes ut også her hjemme. Det var selvfølgelig utrolig kjipt å dra fra lange veier med god asfalt, 50 meters ute basseng i nabolaget og perfekt treningstemperatur på 15 grader, for så å komme hjem å montere sykkelen opp på rulla igjen. Jeg bor jo trossalt i Finnmark så sykkelsesongen er ikke helt i gang enda, men det nærmer seg med stormskritt.

Før campen har jeg følt at jeg har stått å stanget litt i veggen en god stund. Har ikke klart å øke kapasitet verken på løp eller sykkel, på sykkel har det til og med gått litt feil vei. Men etter camp med kontroll på mat under og etter trening, og mer gjevn fordeling av næring utover dagen har jeg fått en helt ny hverdag. Det går framover og jeg gleder meg til hver eneste økt. Når jeg tenker tilbake på de fine dagene og de utrolig fine menneskene jeg har fått bli kjent med sitter jeg med et stort glis klistra i trynet. God påske? Helt vilt god påske! Jeg tror en treningscamp i året kommer til bli en fast tradisjon fra nå av og anbefales på det sterkeste!

Lyden av kjøtt som revnet og bein som gnisset skar gjennom kroppen min. Før jeg visste ordet av det lå vektstanga på bakken, jeg sto midt på gulvet å gjorde noen bevegelser for å få skuldra på plass. “Klikk” sa det heldigvis, tårene kom. Jeg skjønte hva som hadde skjedd. Hele sesongen 2015 gikk på revy i hodet mitt. Alle timene med trening, smerte og svette som var lagt ned, kastet vekk før jeg visste ordet av det? Tårene kom ikke fordi det var vondt. Selvfølgelig var det vondt, men det var tanken på å være skadet og alle konkurransene jeg hadde sett fram til som gjorde mest vondt.

I full panikk ringte jeg storebror Kristian i håp om råd for hva som måtte gjøres nå. Måtte jeg på legevakta? Skuldra var jo på plass, men kanskje noe hadde røket? Uten tvil konkluderte bror og legefruen hans at jeg måtte rett på legevakta. Mamma kom å hentet meg, vi satt på legevakta i nesten to timer. “Dette er jo egentlig en sånn typisk gutteting å gjøre. Ta for tunge vekter” sa legen. Vet han ikke at det ikke er noe som heter typisk gutte og jente ting? Jeg fikk beskjed om å holde skuldra i ro over helga, røntgen og MR ble tatt i ukene som fulgte. Selv om jeg var sliten etter timer på legevakta og dagens tre økter, var det likevel tungt å få sove den kvelden. Det eneste som grøsset gjennom kroppen var lyden av revet kjøtt. Usikkerheten på hvor ille skaden var, det å måtte vente på svar og ikke minst venne seg til den nye tilværelsen hjalp ikke heller på å finne roen. Tankene svirret i hodet. Det er nå det gjelder! Det er når slike ting skjer man virkelig får satt viljen og motivasjoen på prøve. Man er på toppen av verden, kroppen responderer bra på trening, alt fungerer som det skal og man er i rute for sesongen som nærmer seg. På under ett minutt ligger x-antall timer med trening i grus. Det er nå det gjelder! Tenk positivt. Fokus på hva du kan gjøre. Ikke på alt som ikke lar seg gjøre. Dagen etter satt jeg på sykkelen, det var tungt å støtte seg på bare en arm, men det viktigste var at det gikk. Fokuset var på å holde seg i gang. Korte løpe økter og ellipse gikk også greit. En oh en halv uke senere var jeg på plass i bassenget igjen. Kråling med bare en arm gikk overraskende bra. Selvsagt ikke like raskt som med to, hvertfall ikke enda. Men nå var det fokus på å holde seg i gang, og ikke miste vannfølelsen. Jeg bestemte meg da for at dette ikke skulle få ødelegge for sommerens konkurranser, omså jeg måtte kråle med bare en arm!

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Tre uke senere fikk jeg svar på MR og røntgen, alt var heldigvis i orden. Ingen skader på verken bein, senere eller muskler. Bare litt overstrekk, og manuell terapaut Trond Reginiussen er positiv som alltid å sier jeg er i gang igjen med to armen i bassenget før jeg vet ordet av det! Hell i uhell, igjen. Aldri gi opp når du møter motgang, det er da du må vise hva du er laget av!

Som vanlig koset jeg meg på kjøkkenet i dag. Endte opp med herligheten kyllinglår bakt i peanøttsmør med fullkornsris og grønnsaker. Namnam.. Enkelt og godt!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Til 2 porsjoner trenger du:

4 kyllinglår

400 g hakkede tomat

100 g peanøttsmør

1 løk

1-2 ss hvitvinseddik

2 ts honning

1 laubærblad

2 dl vann

½ lime

Ris (jeg brukte fullkornsris)

Grønnsaker (jeg brukte brokkoli, gulrøtter og aspargesbønner)

Bland sammen oppskåret løk, hakkede tomater, peanøttsmør, 2 dl vann, laubærblad, lime saft, eddik og honning i en gryte. Varm opp å press kyllinglårene ned i blandinger. La gryta stå å småputre på middels/lav varme i 45 min. Riv av skinnet på lårene underveis, å press det ned i gryta. Hvis nødvendig kan du ha i mer limesaft og salt før servering. Server med kokt ris og grønnsaker.

Hvem er Martine?

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Født: 08.07.1991

Alder: 25

Bosted: Alta

Jobb: Triathlet, trenings instruktør og veileder

Utdannelse: Personlig trener, bachelor i idrett og idrettsernæring

Idrett: Triathlon

Kontakt: [email protected]

Instagram: martinehoaas

Jeg er en 25 år ung frøken fra Alta, Finnmarks perle. Jeg har en bachelor i idrett og idrettsernæring. Jeg har ellers jobbet rundt over 3 år som veileder og gruppetime instruktør på Actic Alta. Jeg har alltid vært over gjennomsnittet glad i å utfordre meg selv fysisk og bedrevet med aktiviteter som klatring, surfing, kiting, håndball og styrketrening. I 2013 begynte jeg å trene til mitt første triathlon, og debuterte sommeren 2014. Etter bare ett år med triathlon rettet trening fikk jeg forholdsvis gode plasseringer. Jeg ble hekta, og fortsatte å trene godt og satte meg nye mål. Sommer 2015 hadde det gått litt raskt i svingene, fikk konstatert lav blodprosent og tomme jernlagre. Konkurransene sommeren 2015 måtte avlyses. Tre mnd senere gjorde jeg Ironman Århus 70,3 og tok en 3. plass i min klasse, til tross for lave jernlagre. Jeg kvalifiserte meg da til verdens mesterskap i Ironman 70,3 i 2016. Idag er triathlon og trening det jeg lever og brenner for. Tiden som ikke brukes til spising og soving brukes til å dyrke lidenskapen for triathlon.

Hver dag jobber jeg hardt med et brennense ønske om å en dag kunne leve som fulltidsutøver.

Team Hoaas

Jeg er den yngste og eneste jenta i en søskenflokk på fire. Flokken består av Kristian, Asgeir, Eirik og meg. Tre av oss ble over gjennomsnittet opptatt av mat og trening, mens siste mann foretrekker mekanisk drevet motorer og skrujern framfor blod og svette. Familien min er utrolig viktig for meg og det er ingen som støtter meg på en slik måte som foreldrene og søsknene mine. 

Når man trener rundt 20 timer i uka kan det være greit med noen man kan dele erfaringer med og søke råd hos. Det fine med Team Hoaas er at alle har forskjellige områder de er gode på. Vi passer på hverandre og utveksler erfaringer og meninger. Selv om jeg har mye utdannelse innenfor både mat og trening, er det ikke alltid like lett å gi råd til seg selv. Det er lett å si til andre at de må ta seg en hviledag eller to om de er slitne. Men å praktisere det selv blir verre. Da er det fint med noen man har tillit til som sier ifra at nå MÅ du roe ned! Uten Team Hoaas i ryggen hadde jeg neppe klart å komme så raskt dit jeg er nå. Gode støttespillere er gull når man satser på en krevende idrett. 

Det hele startet da Kristian, den eldste av mine tre brødre, meldte seg på Norseman 2013. Norseman regnes som en av verdens hardeste triatlon, hvor man skal svømme 3,8 km, sykle 180 km og løpe 42,2 km. Ikke nok med at dette høres ekstremt nok ut i seg selv, man klatrer også rundt 5000 høydemeter i løpet av denne distansen. Folk flest tenker vel at man er litt små gal som melder seg på dette. Broren min hadde selv vært ute av trening et par år og trengte kanskje et spark bak for å komme i gang igjen. Go big or go home liksom? Kristian hadde ikke særlig mye kjennskap til noen av disse idrettene. Heldigvis for han hadde han godt treningsgrunnlag fra sine yngre dager som aktiv skiløper. Han hadde skutt gullfuglen og fikk plass på Norseman! Selv hadde jeg knapt hørt om triatlon tidligere. Men stilte selvsagt opp som support når storebror skulle konkurrere. Det å se noen som betyr så mye for meg presse seg til det ytterste, på den måten storebror gjorde den dagen var helt villt.

Dagen var endelig kommet. Nervøsiteten før start var til å ta å føle på. Kristian hadde gått inn i kampmodus og fokuserte kun på det han skulle gjøre. Ferga var klar til å frakte deltakerne ut til svømmestart i den kalde Hardangerfjorden. Det var mørkt, kaldt og havet var like urolig som oss når startskuddet gikk kl. 05:00. Nå var det i gang! Support teamet som besto av meg, mamma, pappa og kjæresten til bror sto spent å ventet på kaia. Jeg var kanskje den av oss som var minst nervøs å prøvde å komme med trøstende ord til de andre, fordi jeg visste at han kom til å klare dette. Sta som han er gjør han aldri noe halvveis. Alle pustet lettet ut når han endelig var i land. Nå var det bare å trø i han mat og få han på sykkelen. Humøret hans var lettere nå enn før start, lettet over å endelig være i gang. Smilet var heller aldri langt unna. Noe som fasinerte meg. Man vet at man enda har så langt igjen, man er sliten og har kanskje vondt, men klarer likevel å smile og slå av en vits. Det er jo helt herlig! Gira som vi var løp vi etter han i løypa med mat, drikke, klær og motiverende ord. Kristian klatret stadig på resultatlista til tross for regn og sterk vind, å da snakker vi STERK vind. Stemningen var helt magisk. Med en øm bak hadde Kristian lagt 180 km på sykkel bak seg. Løp sto for tur! Himmelen var blå og sola tittet fram. Han begynte med å løpe raskere enn han hadde planlagt på forhånd, kroppen kjentes bra. Etter hvert ble det verre å få ned mat. Kroppen ville ikke ha mer gels og energibarer. Redningen var noen varme flasker med cola som vi fant på gulvet i bilen, som vi blandet ut med vann. De siste milene begynte det å bli tungt. Fra zoombie hill, ja det er en grunn til at siste løpedelen blir kalt for akkurat det, fikk support lov til å slå følge med deltakerne opp til toppen. Siste delen opp måtte han mer eller mindre tvangsfores for å få i seg næring, han sleit med å få det ned uten å brekke seg. Toppen kom bare nærmere og nærmere. Endelig var vi der! I mål. Kristian hadde gjennomført Norseman 2013. Ikke nok med det, han var en av de 160 deltakerne som fikk ?black finisher t-shirt?. Det var stort og lillesøster var og er enda så imponert. Når jeg tenker tilbake på den dagen begynner jeg nesten å gråte. Det var så mye følelser. Glede, smerte, vilje og pågangsmot, alt på en gang. Det å se storebror presse seg selv på den måten, å ikke gi opp, be kroppen om å fortsette når den sier nei og hodet sier ja. Det er sterkt! Etter å ha fulgt Kristian gjennom veien til Norseman vekte det noe inni meg. Kan jeg også klare dette? Norseman 2013 var starten på noe nytt for oss begge. I dag driver vi begge aktivt med triatlon, og har sammen deltatt på flere konkurranser sommeren 2014.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

?Jeg skal aldri gjøre dette igjen! Det er galskap? sa Kristian på tur ned fra Gaustatoppen, ja for det var det året heisen var ødelagt, å deltakerene måtte gå ned igjen etter målgang! Året etter søkte jeg på Norseman men kom ikke med. Kroppen har en fantastisk evne til å glemme de vonde tingene, å bare huske de gode. Til tross for de ordene han sa den dagen, søkte vi begge om plass på Norseman 2015, men ingen av oss fikk plass denne gangen heller. Vi har en drøm om å en dag hoppe sammen fra ferga i Eidfjord. Krysser fingrene for Norseman 2016.

Kristian på ferga før svømmestart. Stemningen er til å ta og føle på. Foto: Agurtxane Concellon

Kristian sin kjæreste, Kristian og meg opp zoombie hill.