I år ble NM i langdistanse triathlon tildelt Ironman Haugesund 70.3. Etter å ha trent triathlon målrettet i tre år med et lite opphold i fjor grunnet jernmangel, føles kroppen bedre og kjappere nå en noen gang tidligere. Føler meg utrolig heldig, som bare etter tre år innenfor sporten, – ble plukket ut av Norges Triathlonforbund til å få starte sammen med eliten under årets NM. Jeg hadde gledet meg masse til årets første konkurranse. Jeg skulle ikke bare få testet hvordan formen var for sesongen, men jeg skulle også konkurrere mot landets beste triathleter.
Fredag morgen er bilen pakket og klar. Sammen med kjæresten og storebror Kristian starter vi på roadtrip i retning Haugesund. Det er god stemning i bilen og vi møter på en rekke andre biler med sykler på taket. Endelig er sesongen snart i gang for meg også. Det er så nært at jeg nesten kan ta og føle på det.
(Ute å karber opp før konkurransedagen. Fint å ha kjæresten med som super support.)
Endelig er dagen her. Søndag morgen eller natt om du vil – klokken ringer 05:00. Jeg har drømt hele natten om konkurransen og er veldig klar til å komme i gang. Før start skal dekkene pumpes, sykkel og løpeposene sjekkes, et siste dobesøk, våtdrakten skal på og det skal varmes litt opp. Der er derfor lurt å være på plass ca. 1 time før start, slik at man har god tid til å forberede seg. Etter dobesøket gikk jeg for å sjekke sykkel og løpeposene mine som leveres dagen før. Til min forskrekkelse er sykkelposen min vekk. Jeg huker tak i en av de frivillige som jobber på arrangementet. Hun hjelper meg å lete og konkluderer med det samme som meg: Posen er vekk! En rekke tanker fyker gjennom hodet mitt. Jeg er avhengig av sykkelsko og hjelm for å kunne fullføre dagens konkurranse. Er det virkelig slik årets første konkurranse skal gå for meg? Kun svøm? I full panikk løper jeg for å finne bror som selv holder på å gjøre seg klar til start. “Sykkelposen min er borte” roper jeg til han med skjelven og frustrert stemme. Bror som vet hvor mye jeg har gledet meg til dette skjønner med en gang at dette må fikses! Han spurter bort til T1 (første skiftesone). I det vi ankommer har en av de frivillige under Haugesund funnet posen min. “Her er den” sier hun mens hun overrekker den til meg. Den følelsen hun ga meg i det øyeblikket er helt ubeskrivelig deilig. I ekstase kaster jeg meg rundt halsen hennes med tårer i øyene og får nesten ikke takket henne nok. Dagen var reddet. Nå kunne jeg begynne å forberede meg til start.
Det er overskyet og meldt en del vind, regn og litt sol i løpet av dagen. Temperaturen er på rundt 8 grader og vannet målt til 15 grader. Svømmen hadde derfor blitt kuttet ned. Den skulle være kuttet til 1500m, men det viste seg at de fleste hadde svømt rundt 1700m. Så da ble det nesten en hel 70.3 likevel. Jeg vet at så lenge jeg ikke blir kald så har været lite å si for meg. Jeg er jo tross alt fra Finnmark og godt vant med å trene under alle slags forhold.
Klokka 08:05 går elitestarten for damene. Der står jeg sammen med blant annet olympisk mester Nicola Spirig og fjorårets Norseman vinner Kristin Lie. Det er nesten som om en drøm går i oppfyllelse bare ved å få lov til å starte sammen med disse maskineriene. Selv ble jeg litt starstrucked når Kristin Lie sa hei til meg under frokosten.
(Elitestarten for damene kl 08:05.)
Startskuddet gikk! Sammenlignet med elitedamene er jeg ingen sterk svømmer. Jeg var derfor forberedt på å blir knust på svømmen, i den forstand at jeg kom til å være en av de som kom sist opp av vannet. I ettertid når jeg ser på resultatlisten viste deg seg at jeg verken var av de kjappeste eller treigeste under badingen.
T1 står for tur. Jeg løper det jeg klarer for å finne sykkelposen min. I det jeg kommer inn i skifteteltet har jeg enda ikke begynt å kle av meg våtdrakten. Jeg var altfor opptatt av å løpe raskt opp å forsikre meg om at posen min enda var der. Jeg blir litt irritert på meg selv for ikke å ha hodet med meg. Men det preller raskt av når jeg begynner å fokusere på arbeidsoppgavene igjen. Mange løper ut av skiftesonen i kun trisuite. ?Følg din plan? sier jeg til meg selv mens jeg kler på meg både ulltrøye og jakke. Det var lurt, selv om jeg brukte noen minutter ekstra på å kle på meg. Etter løpet hørte jeg om flere som måtte bryte underveis på grunn av de kalde forholdene. Selv hadde jeg det som plommen i egget både i vind og regn.
Sykkel har aldri vært min sterke side. Men i år hadde jeg trent mer sykkel enn noen gang tidligere. Det lønnet seg! Bror har alltid pleid å knuse meg på sykkel. Han hadde startet 15 min etter meg og jeg ventet spent på at han skulle sykle forbi. Jeg skulle gjøre det jeg klarte for å holde han bak så lenge som mulig. Selv om jeg ble forbisyklet av en rekke utøvere hadde jeg likevel et godt tempo på sykkel. Bedre enn jeg noen gang har hatt tidligere. Jeg anser ikke meg selv som den råeste i utforkjøringene, men pga de glatte våte veien kviet mange seg i nedoverbakkene. Jeg valgte å stole på meg selv og utstyret å ga på det jeg klarte også nedover. Til tross for min lette vekt var det gøy å kunne ta folk igjen også nedover. Jeg er som regel litt treigstartet og er i mitt ess et par timer ut i konkurransene. Siste milene av sykkelløypa var det min tur til å begynne å jakte rygger. I det jeg sykler inn mot T2 har jeg enda ikke sett snurten av bror.
TISSEPAUSE! Puh.. Like deilig hver gang. Ett minutt ekstra fyker av gårde i skiftesonen for å tømme blære. Jeg gleder meg alltid til å starte på løp. Hvis alt stemmer så skal jeg bare cruise av gårde. I det jeg løper ut av T2 hører jeg de roper opp navnet til bror på høytaleren etterfulgt av mitt. Han har løpt ut av T2 like før meg. Jeg ser ryggen hans 50 m framfor meg. Det er motivasjon nok i seg selv til å øke tempoet litt. På grunn av en litt kranglete fot har jeg ikke fått løpt like mye som jeg ønsket før sesongen, men føler likevel at løping er disiplinen jeg er desidert sterkest i.
I løpet av den først kilometeren henter jeg inn ryggen til bror. Vi løper side om side en liten stund før vi de neste kilometerene begynner å jakte hverandre. Vi bytter på å ligge framme å holde tempoet oppe. Etter 5 km begynner han å dra ifra. Jeg klarer ikke å holde tempoet hans. Jeg kjenner allerede at jeg er sliten i leggene. Tanker som “Det er vondt. Jeg er sliten. Han drar ifra.” – begynner å grave meg ned. Det er på tide med en liten peptalk med meg selv “Du skal ikke slippe den ryggen Martine! HOLD DEN RYGGEN. Det er bare akkurat nå det er vondt. Du tåler å ha det vondt”. Jeg begynner å sette opp farten og prøver å holde et jevnt tempo, samtidig som jeg passer på at avstanden til ryggen hans ikke blir større.
(Team Hoaas on the go. Gøy å få konkurrere side om side sammen med bror.)
Første halvdel av løpeetappen velger jeg å kjøre hardt men kontrolert. Holde en fart jeg vet jeg klarer å holde. De siste 10 km går jeg all in for å tømme det siste lille jeg har igjen av krutt. Jeg holder fortsatt ryggen til bror, men nå er det på tide å hente den inn. Jeg veier mindre enn han og vet at jeg løper lettere oppover. Jeg holder siden hans noen minutter før det kommer en liten stigning som jeg bestemmer meg for å sette inn støttet for å prøve å riste han av. Jeg drar ifra sakte men sikkert. De siste 5 km er tunge. Leggene er helt utmattet og jeg sliter med hold (eller sting som vi sier i Finnmark) i magen.
(Det er alltid like deilig å komme i mål. Følelsen er enda bedre når du har gitt det ditt alt.)
Når jeg kommer i mål har jeg ingen aning om hvordan plasseringen min er. Uavhengig av andres prestasjoner var jeg utrolig fornøyd likevel. Jeg kom i mål over 10 min kjappere enn antatt tidsbruk på en god dag hvor alt skulle klaffe.
Det var godt å få bekreftet at jeg faktisk hørte hjemme i elite klassen. Kom i mål på tiden 05:01:00. 25 minutter og 34 sekunder bak vinneren Kristin Lie. Gikk av med en 7. plass i elite NM i langdistanse og en 2. plass i Ironman Haugesund age group 25 – 29.
(Fornøyd frøken med 2. plass i age group. Alltid like gøy med pokal.)
Atter et år med et utrolig bra arrangement i Haugesund. Er selvsagt allerede påmeldt til neste år. Ironman Haugesund har virkelig gjort seg fortjent til ranking som et av verdens beste 70.3 arrangement. Både crewet og innbyggerene gjør dette til en unik oppevelse.
See you next year Haugesund!
